Maharajaens palass og andre plasser!

 

Det skal blogges i dag og, må vite!  Er vi ikke litt flinke da, som oppdaterer hver dag…?

1.søndag i advent, 1. desember, vi har ingen som helst følelse av at det er adventstid eller desember, og i hvertfall ingen julekalender! Karin lurte en stund på å henge opp 24 pakker med kjeks i tørkesnora, men tok seg i det.

Nå gikk lyset. Kyllinglyset. Det er et lysstoffrør over den ene senga som avgir noe Karin har konkludert med at må være egnet i kyllingfjøs. Det er lyst nok til at vi ser hverandre, men for mørkt til å vurdere om de røde prikkene i huden egentlig er røde prikker eller ikke. Det var no greier med at kylling ikke liker lys som blinker…? Vel, nå blinker kyllinglyset. Disco! Det er vel bare gammelt og bytteklart, men det følger med en klar ulempe: Vi må rydde. Nei, vi har ikke rota SÅ mye, men vi har hengt opp klesvaska mellom to gardinstenger. Det er ikke lov å vaske klær på rommet. Vi er sniki og har vaska likevel. Det koster jo masse penger for vaskeri! De tar stykkpris for plaggene. Ærlig talt, 10 rupies for ei truse? Slutt a… Ned med klærne og ned med tørkesnora, og 4 etasjer ned for å be gutta i resepsjonen om hjelp. Tro om vi må betale for bytting…?  Skulle ikke forundre noen!

… og der gikk lyset på badet. Hæææ?? Sukk. Vent, hva er sannsynligheten for det egentlig? Nærmere undersøkelser viser at strømmen har gått i hele området. Jay satt på taket og så at byen fikk black out. Airina satt på internettcafe og merka ingenting, for de hadde jaggu meg back-up-batteri! Erre mulig? Anyway, lyset er tilbake…

Det er søndag og valgdag. Vi har hatt nok en turistdag. Men Jay har vært hos Animal Aid, han sparer opp fridager for å kunne være sammen med kjæresten sin når hun kommer hit om 9 dager. Vi har konkludert med at vi trenger i allefall én fridag i uka for å holde hodet over vann, det blir så mange negative tanker og inntrykk når man går og vasser i død og sykdom hele dagen. Men fordi Jay har vært der har vi fått noen oppdateringer. Dessuten mangler det ikke på historier fra denne uka som vi ikke har hatt tid eller husk til å dele enda. Vi er to studenter som jobber 8timersdager, det er masse historier og hundrevis av bilder. Vi legger ut flere bilder når vi kommer hjem til Norge, kanskje mest på facebook til glede for dem av dere som er venn med en av oss der, men også en del her. Det tar en halv kveld å laste opp 8-10 bilder herfra, nemlig. I dag har nettet vært ekstremt ustabilt. Det har sikkert noe med strømproblemene å gjøre.  

Først kan vi jo ta dagens ”gladnyhet” – Red døde i dag. Dere husker kua med alle de stygge liggesårene? Det var langt på overtid. Jay var veldig overraska, og det er egentlig vi også – hun drakk i formiddag, og var akkurat som før. Våken og alert, men flatliggende og full av sår. Noen timer senere var hun død. Det kan vel hende alle sårene og infeksjonene til slutt tok knekken på henne. Det var bare et tidsspørsmål før de massive sårinfeksjonene ble systemiske. Den lille hvite kua som kom samtidig som Hippi er også død. Vi fant aldri ut hva som var galt med henne, hun la seg ned og visna bort. Hun var kraftig dehydrert da hun kom og har ikke rørt vann siden, så hun døde vel kanskje som følge av vannmangel. Vi får aldri svar på akkurat hva som tok livet av disse kuene, det blir ingen obduksjon eller prøvetaking.

Dyr som dør sendes rett til en oppsamling og brennes. Alt her brennes. Folk, dyr, søppel. Det handler om hygiene. Når det er 50 grader i skyggen om sommeren så kan man ikke ha lik liggende rundt og vente på gravlegging. Brenn dem først, tenk senere. En klar ulempe ved at alt (inkludert søppel) brennes, er at lufta til en hver tid er tung og grå. Det ligger et teppe av røyk, tåke og damp over byen hele tiden. Det er rett og slett skikkelig forurenset. Vi har svarte buser og kronisk halsbrann. Udelikat? Ja… Unnskyld…?

I valpekullet vi har fulgt den siste uka er det nå bare 4 igjen. De begynte som 8. De var 8 dager gamle da vi kom hit forrige søndag, tispa døde kvelden før. Så de har fått råmelk, men var brått morløse. De var blitt tatt inn sammen med mora fordi hun var så syk. Dessverre er ikke valper noe de er spesielt gode på, i allefall ikke så små valper. Det finnes ikke erstatningsmelk for valper her, så de fikk kumelk det første døgnet, før de klarte å få tak i erstatningsmelk for mennesker. Ingen av oss orka å sette oss ned å finne ut hvor langt unna naturlig behov det er, for det er ingenting vi kan gjøre med det uansett. Noen ganger må man snu ryggen til og lukke øynene for ikke å rive av seg hår og vilje. Vi har prøvd å forklare for dem at de må hjelpe valpene med å få tissa og bæsja, i tillegg til å gi dem melk. Viste hvordan man kunne gni forsiktig med et vått håndkle, imitere det tispa gjør når hun slikker dem rene. Det eneste resultatet var at en av hjelperne klemte til alt hun kunne og tok livet av valpen… Nedslående opplevelse. Språket er virkelig en uoverkommelig utfordring noen ganger!

 

Dette bildet har dere sett før, men det er altså dette valpekullet det er snakk om! Denne valpen døde først, allerede for en del dager siden.

Nå har ikke vi vært der i helga, det er noen grad av fare for at ingen har fått til å tømme blærer de siste to dagene. De fleste hadde åpnet øynene på fredag, de har vokst godt på den melka de får tross alt. Vi er spent på å se om noen lever i morgen. Så kan man jo diskutere om det er noe stort poeng i å redde et sånt kull med morløse valper; hva slags liv vokser de opp til? De må tilbake dit de kom fra, til den gata de ble funnet. Men uten mor? De har jo aldri lært seg å overleve på gata. Det er vanskelig å forstå hvordan det skal gå bra. De sier de har satt ut valper igjen før, men vet noen egentlig hvordan det går med hundene etterpå?

 

Vi skulle hatt flere valpebilder til dere, men av en eller annen grunn så går det ikke an å laste dem opp. Prøver igjen med flere i morgen!

Det er friske valper. Men det er ingen som adopterer hunder her. For det er jo ingen som eier hund her! Det er en fortvilende situasjon. I Europa ville de fått nye hjem på dagen alle sammen. Her vokser de opp som gatehunder. Dog er ikke gatehundene her nødvendigvis i så dårlig forfatning. Husk på den indiske holdningen til at alt liv har verdi. Hundene lever og bor på gata, men det er mye matrester å spise og selv om drikkevannet er skittent så er det da i hvertfall god tilgang på det. De har ikke vind og vær på samme måte som hjemme, hundene finner skygge når det er varmt og ly den sjeldne gangen det regner. NÅ er det kaldt. Vi har hatt over 25 grader hver dag. Og de er vant til mennesker. Mennesker og dyr lever tett på og med hverandre. Hundene er ikke aggressive, og folk er ikke slemme med dem. Ja, det hender de blir påkjørt, men de fleste blir jo ikke det.

 

Hunder er en helt normal del av gatebildet i Udaipur

 

Gatehunder har det nok kjipere andre steder enn her. Det er bare det at hunder ikke skal være gatedyr i utgangspunktet… Her har vi en situasjon der faktum er at hundene er en dominerende del av gatebildet, og det klarer man ikke bare ta bort med enkle midler. Hunder tas inn på senteret, kastreres, vaksineres og settes ut igjen. Det er kanskje en måte å regulere antallet på. Kanskje. Det må kastreres flere enn det fødes for at det skal redusere tallene. Det er ikke lett, og det koster mye.

 

Vi tror denne karen bor her. I hvertfall mates han nok her. Han tusler rundt i området her støtt.

 

Nuvel. Etiske problemer til side; vi har lekt turister igjen i dag. Nå er vi godslitne av å være turister, og gleder oss til å komme tilbake på jobb i morgen! Det kan bli for mye av det gode!

Dagen startet med en tur til den lokale dyrehagen. Der var det påfallende få turister. Det var faktisk bare oss. Prislista ved inngangen gjorde det også klart at det var stor forskjell på oss og ”alle andre”. Indere: 10 rupies. Utlendinger: 75 rupies. Alright! Vi betalte 65 rupies (til sammen), så forvirra på damen i kassa som allerede hadde begynt å lese i boka si igjen, og gikk inn i parken. Eller i bøttekottet i en indisk hage. Vi får jo være ærlige og si at vi ikke hadde superhøye forventninger til standarden, det var knapt noen som hadde hørt om at det fantes en dyrepark her, og vi har ikke fått den anbefalt av noen. Men nysgjerrigheten lenge leve, dette skulle vi ha med oss!



 

 

Jaguar i bur. Det var to. Store kattedyr har ingenting i bur å gjøre...

 

Diskusjonen skal eller skal ikke dyrepark være greit kan ta dager og uker å skrive. Det får bli i et annet liv. Men i utgangspunktet er ingen av oss superpositive til dyreparker. Det er fint at det drives konserveringsarbeid på truede dyrearter, men hvorvidt elgen har noe bak gjerder å gjøre kan vel diskuteres. I tillegg til vanskelighetene med å dekke naturlige behov, selvfølgelig. Særlig store rovdyr er utfordrende. Og store rovdyr hadde de her. Leoparder, hyene, bjørn og ulv. I tillegg aper, en del fugler, en krokodille og piggsvin. Også en flokk hjortedyr som vi mener bestemt å ha sett tilsvarende av i Kristiansand. Ingen diger park der altså. Heldigvis?! Dyrene lever, som forventet, i små og sparsomt innredede bur. De skal jo synes for publikum, da kan man ikke ha store områder med ting å skjule seg bak. Det er ikke noe hyggelig å gå i sånne parker, men det er viktig å vite hva man kan møte rundt omkring i verden. Skal man kjempe for dyras rettigheter må man vite hvor det skorter. Kall det faktainnsamling.

 

 

Ekornet er på utsiden av buret. De har sånne ekorn i tusentall, de skravler veldig høylytt!

 

Vi orka ikke så lang tid i dyrepark, dessuten var området ikke større enn en fotballbane, så vi var på retur allerede en knapp time etter ankomst. City Palace neste stopp; et digert palass vi har sett fra hustaket, som har museum. Vi lurer på om Maharajaen bor der. Det sto en råflott Porsche i bakgården, med egne vakter rundt. Palasset var som palasser flest, antar vi. Det var overdådig, dekorert med marmor og granitt, med mosaikkfigurer og fargerike malerier. Det er mye silke og farger i India, og i palass er det ekstra mye! Vi er kanskje ikke de flinkeste til å verdsette kunst og arkitektur, men vi kosa oss veldig med den flotte utsikten. Vi fant til og med hotellet vårt langt der nede. Udaipur er mye større enn vi var klar over, det er jo ingen grenser for hvor langt denne byen strekker seg til alle kanter!

 

Karin leker kunstkjenner. Ingen lar seg lure.

Det tok ca 15 forsøk, men vi fikk bilde av både Airina og Udaipur på en gang!

 

Deeeer nede er Hanuman Ghat! Vi spiser frokost og middag på taket!

 

Hvis du vil være tøff Maharaja, men ikke har råd til en elefant? Vær kreativ!

 

Fanta og et hull i veggen = lykke?

 

De er veldig glade i veggmalerier. Folk dekorerer utsiden av husene sine med lignende malerier.

Etter noen timers tråkking i palasser og medturister (for der var det mange av dem!) havna vi tilbake på shopping-kjøret. Nok en grunn til at det blir godt med hverdag, nå blir det innstramming av lommebøker. Men vi har snart shoppa ferdig alle julegavene, og det er vel bra?! Det ble et litt rart innlegg i dag også kanskje, men sånn får det bli. I morgen håper vi å kunne gi dere masse fine bilder av folk og dyr, og flere historier og sjelene bak dem. 

 

 

Udaipur!

Der er palasset, slik vi ser det fra taket hvor vi spiser frokost hver morgen.

 

 

God 1.søndag i advent. Ta vare på hverandre! Og lykke til med alle julekalenderpremiene, hvis noen vinner reiser så er vi alltid klare for å være med!