Rabide hunder og andre ufyseligheter

Dette er onsdagens innlegg. Internett forsvant onsdag ettermiddag, og viste seg ikke igjen før vi forsvant ut døra i morges. Kommer neppe et innlegg til i dag, men dere får nytt i morgen!

Orka ikke blogge i går (tirsdag), sovna halv 11 og hørte ikke første runde på vekkeklokka. Våkna fem på 8, groggy i hodene og sultne i magene. Vi får ikke frokosten vår før halv 9 uansett når vi bestiller den, så det er ingen krise å snooze en runde! Nå har vi to dager på rad spist middag på en vegan-restaurant. Den er nok bare semi-vegan, for de hadde milkshake og is på menyen. Hørte jeg noen si sjokolade? YES! Herregud og himmel, sjokomilkshake! Det blir nok flere runder den veien. Var ikke noe dyrere enn der vi pleier å spise uansett. Middag for 3, med dessert? 100 kroner. Fnis.

 

God jul, liksom!

 

Vi prøver litt desperat innimellom å finne julestemninga, men den sitter veldig langt inne. Det er fjerde desember i dag. Alle nissunger må opp og stå, ut og gå? Akkurat nå spiller vi Deilig er jorden, det var den eneste sangen på spotify som det gikk an å få til å laste. Vi har ikke premium, og kan ikke spille offline. Er det noen som vil låne oss en premiumkonto med julemusikk på?! Og the fox. Vi trenger å spille the fox for gutta på senteret. Send en melding på face. På forhånd takk! Kanskje vi skal synge Deilig er jorden for dem også forresten? Direkte pent blir det vel neppe, men det er det jo ingen andre enn oss som forstår.

Det er veldig deilig å være to som snakker norsk. Vi kan kommunisere over hodet på folk rundt oss. Det ville i utgangspunktet vært frekt, men de snakker over hodet på oss hele tiden, og ler så det er veldig åpenbart at det er oss de ler av.

Her er noen av gutta våre. Artige folk!

 

Vi har fine dager på Animal Aid. Airina har fått mer og mer ansvar for hundene på A-kennel, og måtte ta ansvar i dag mens Mangela assisterte på operasjonssalen. Karin tøfler rundt bak Dider på store dyr og skifter bandasjer, i dag en hel bandasje uten å få noen som helst kommentarer! Gikk ikke for treigt engang! Da snakker vi fremgang. Stort sett bare tar han over og gjør ferdig når han synes det har gått for lang tid.

 

Væskebehandling. Mest av alt holde i labben. Lille vennen døde den påfølgende natta.

 

Det er lite her i verden som er så udelikat som puss!

 

Mer væskebehandling, denne gangen subcutant fordi valpen var så liten

 

I dag fikk vi inn en ny variant av kua Hippi. Denne har vaginalprolaps, kalven er fremdeles på innsida. Den lever, så vi har et håp om å få den ut levende. Kua ser ikke ut til å ha melk enda, så vi må etter alt å dømme vente enda en stund. Vi får se, hun var ikke akkurat i slaget i dag. Hvis kalven overlever så skal den få et norsk julenavn. Kom med forslag, den som kommer med det beste forslaget skal få lov til å donere 200 kroner og sørge for at kalven får gode oppvekstvilkår. Antionella har reponert prolapsen denne gangen, og suturerte helt annerledes enn oss. Ekke sånn vi har lært! Det er fort gjort å anta at den måten man selv har fått undervist er den eneste måten, men det ser vi her nede hver eneste dag at er bare tøys. Det finnes mange løsninger. Noen kanskje ikke fullt så gode som andre, men likevel.

 

Reponering av vaginalprolaps. Hun står og går i dag!

 

 

De slapp fri en del av valpene i dag. De sender ut noen støtt. Det var tøft å se dem sitte i bur bak i bilen som kjører dem tilbake dit de kommer fra. De er bare 2-3 måneder gamle, og ingen av dem er egentlig friske. Men de blir ikke friskere her, med så mange syke hunder rundt seg, så de har bedre sjanser på gata. Kanskje finner noen av dem igjen søsken og mor, og får være sammen med dem. Karin hjertegråt for den lille sorte tispa som minner så fryktelig om hennes egen, og som derfor har fått navnet ”Lille-Mossa”. Vi håper hun klarer seg, og ønsker lykke til med hele hjerter og kryssede fingre. Man prøver så godt man kan å distansere seg, men det er ikke lett. Særlig de som har vært her hele perioden begynner å krype inn under huden på oss. Vi blir jo glad i dem. Noen hunder har mer personlighet enn andre, og dem slipper man lett innpå seg. Ginny, Molly, Wolf, Snuppan, Lille-Mossa, Lucy, Tiger, Chubby, Crazy… Det blir mange hunder med navn her etter hvert.

 

Wolf har reist sin vei allerede...

 

 

 

Lille-Mossa har flytta ut på gata igjen. Molly er her fremdeles, nå med gul bandasje.

 

Vi har prøvd å finne ut litt mer om situasjonen hva sykdom angår her nede. Det ligger et tuberkulosehospital rett ved siden av Animal Aid, hvor vi traff en lege utenfor for et par dager siden. Han kunne med stolthet fortelle at prosenten tuberkulose i India er nede i 2,5. 2,5 % i et land som fremdeles er preget av fattigdom, det høres slett ikke verst ut. Det er bare det at det bor nesten 1 milliard mennesker her. Da er 2,5 % ekstremt mange mennesker. Tuberkulose er med andre ord et massivt problem fremdeles. I veldig mange områder går ikke lokalbefolkningen til lege når de blir syke, de går til den lokale sjamanen, som behandler på tradisjonelt vis. Det kan sikkert kurere mye, men tuberkulose lar seg neppe fjerne med naturmedisin.

En annen spesialklinikk som ligger rett borti gata behandler folk som har eller har hatt polio. Vi hadde fått det for oss at polio var mer eller mindre utryddet. Vel, den er ikke utryddet i India. De trodde visst det her også, at problemet var borte, men så dukker det plutselig opp nye tilfeller likevel. Det er synd, for polio er en veldig enkel sykdom å bekjempe, og nærmer seg utryddet på verdensbasis. To av gutta på senteret har hatt polio som barn, og har deformerte bein i mer eller mindre grad. De kan gå begge to. Klinikken som ligger her driver med ortopedi for å bøte mest mulig på skadene.

Og så er det helvetessykdommen da. Rabies. Som skal ha sin opprinnelse nettopp her i India. India har mer enn 40 % av alle verdens rabiestilfeller hos mennesker. Tallet varierer fra 40 % til 75 %. Hvor mange som dør av rabies er veldig vanskelig å estimere, fordi mange i fattigere områder ikke blir registrert. Man vet ikke alltid hva folk er døde av. Det er som regel hunder som er smittekilden, de lever tross alt tett på mennesker. WHO anslår at 87 % av alle rabiestilfeller hos dyr er hos hunder. Og altså at det første tilfellet oppsto en gang for lenge siden i India. Men man har lenge lurt på om det kan finnes et annet reservoar et sted, og apene har pekt seg ut som en sannsynlig kandidat. Det er mye aper her, og slik som hundene tiltrekkes de av mennesker. Mennesker har mat, og det tiltrekker dyr. Så enkelt er det. Andre steder i verden er andre arter viktige bærere, for eksempel vaskebjørn og flaggermus i Amerika.

 

Det er aper og folk overalt i India

Fjorårets estimat for rabiesrelaterte dødsfall i India var 20.000. Man antar at det reelle tallet kan være opptil dobbelt så mange. Det som er så skummelt med rabies er at man aldri vet hvor lang tid det tar fra man utsettes for smitte til man blir syk. Når man er syk er det for sent. I det øyeblikk det første symptomet opptrer så er sykdommen umulig å kurere, da er man dødsdømt. Det gjelder både mennesker og dyr. Og alle dyr kan få rabies. Det er ikke alle dyr som kan spre rabies videre, de blir ”endeverter” for viruset. Mennesker for eksempel går ikke løs på hverandre og biter. Viruset smitter via kroppsvæsker, først og fremst via spytt. Det syke dyret må bite, og bittet må trenge inn i huden.

Det som er så fantastisk med rabies er at sykdommen som regel utvikler seg veldig sent. Viruset har ikke effekt før det når hjernen, og det kommer seg dit via nerveceller. Det er spekulert i om avstand fra bittsted til hjernen har noe å si for hastigheten, og at det er grunnen til at barn oftere blir syke etter kortere tid enn voksne. De fleste som blir bitt blir bitt i beina (folk her stikker sjeldent hendene sine borti hunder, de tar aldri på dem). Fordi viruset beveger seg så sakte i kroppen er rabies en av de få sykdommene vi kan vaksinere mot etter at man allerede er smittet. Hvis man blir bitt av en hund der man mistenker rabies så kan man sette vaksiner (antall varierer) og slippe helt unna. Problemet i India er at veldig mange aldri oppsøker lege etter å ha blitt bitt.

Hos Animal Aid er alle ansatte vaksinert. Det er helt nødvendig, de håndterer hunder hver eneste dag, og hver eneste hund er en potensiell smittekilde for rabies. Man vet aldri. Hundene kommer inn med skader, de er redde og har vondt – selvfølgelig biter de. Det kan være vanskelig å skille mellom syk, skadd og rabid. Vi har sett et par slike tilfeller allerede, der det først ble mistenkt rabies fordi den som ringte inn om hunden rapporterte at den oppfører seg aggressivt. Så viser det seg at den er full av infiserte sår som sannsynligvis er forferdelig vonde. De ansatte her er profesjonelle, de er vant til å håndtere dyr i stress, og blir veldig sjeldent bitt. Men skulle uhellet først være ute så er det dumt å få rabies samtidig.

 

Denne hunden avlives forhåpentligvis i morgen. Han er veldig syk!

 

Vi ble vaksinert før vi reiste til Sør-Afrika i januar. Det gis først en vaksine, deretter en etter en uke, og så igjen etter en måned. Deretter gis en booster etter ett år. Nå har de visst gått bort i fra booster, men gir den heller etter 3 år, og deretter sjekker man titer for å vurdere behovet hvert 3.år. Mennesker som står i særskilt fare for å bli bitt av rabide hunder får likevel booster hvert 3.år, sånn for sikkerhetsskyld. Vi følte oss veldig i risikosonen og tok den siste før vi dro. Hjemme koster for øvrig en rabiesvaksine ca 500kr. Her koster den 35kr. Vi burde visst bedre enn å ta den siste boosterdosen før vi dro…  Jay har tatt sine vaksiner her. Smarting.

En forskergruppe i Thailand utarbeidet for mange år siden en plan for hvordan man kan kjenne igjen rabies hos en levende hund. Denne testen har vist seg å ha over 90% sensitivitet, 96% spesifisitet og 94% nøyaktighet, når sammenlignet med post-mortemundersøkelser av hjernevev. Testen består av 6 trinn:

1)      Er hunden yngre enn en måned? – Ikke rabies
Eldre enn en måned, eller ukjent alder? – Gå til steg 2

2)      Er hunden frisk, eller har den vært syk i mer enn 10 dager? – Ikke rabies
Har den vært syk i kortere enn 10 dager, eller ukjent tid? – Gå til steg 3

3)      Akutt sykdom fra normalt friskt dyr? – Ikke rabies
Snikende forløp med økende grad av sykdom, eller ukjent? – Gå til steg 4

4)      Stabil eller bedret tilstand etter 3-5 dager uten behandling? – Ikke rabies
Kliniske tegn blir verre, eller ukjent – Gå til steg 5

5)      Går hunden i sirkler, kræsjer inn i vegger som om den var blind?
JA – Ikke rabies
NEI eller ukjent – Gå til steg 6

6)      Viser hunden 2 eller flere av følgende symptomer:
JA – RABIES!
Nei, eller bare ett symptom – Ikke rabies

·         ”Hengende” kjeve – går med åpen munn som ikke kan lukkes

·         Unormal bjeffelyd

·         Tørr, hengende tunge

·         Slikker opp egen urin

·         Unormal drikkeadferd – drikker rart

·         Regurgitering (gulping)

·         Unormal oppførsel

·         Biter / spiser på unaturlig på ting

·         Aggresjon

·          Biter uten provokasjon

·         Stikker av / løper uten noen åpenbar årsak

·         Stivt ganglag

·         Dårlig balanse

·         Urolig oppførsel

·         Søvnig fremtoning

·         ”Dog sitting” – sitter og peser, skyter frem brystet

Dette er en fin utredning når man er på en plass som dette. Rabies kan smitte før hunden viser andre symptomer, men ikke lang tid før. Går det mer enn 10 dager fra en hund biter en annen hund eller et menneske uten at den får noen symptomer på rabies så er det ikke det den feiler.

 

Han her ble avlivet for et par dager siden. Han var kommet så langt at han var nesten helt paralysert.

 

Vi har noen filmklipp som viser to av hundene her som vi er nesten helt sikre på at hadde rabies. Vi laster opp videoer når vi kommer hjem, nettet her klarer aldri i verden å laste opp noe så stort. Den hunden vi hadde her for noen dager siden ble avlivet både for sin egen og alle andres skyld. Hunden var helt åpenbart alvorlig syk uansett, men rabies var den absolutt største sannsynlige årsaken. Først var hunden veldig aggressiv, deretter ble den liggende flatt med åpen munn og kave. Den viste utpreget hydrofobi, frykt for vann, som er et av tegnene forbundet med rabies.  Frykten for vann skyldes at nervene i svelget svikter, slik at dyret ikke klarer å svelge, men i stedet inhalerer vann. Hydrofobi opptrer også hos mennesker med rabies. Det ligger veldig mange fine videoer på youtube, både av mennesker og dyr med rabies. De er verd å ta en titt på, selv om de er fryktelig ubehagelige. Husk at rabies til en hver tid er utbredt i land kort vei fra oss, og at det er en av grunnene til at norske veterinærer ofte rynker på nesa når det er snakk om import av hunder fra land som ikke er rabiesfri. Det er en reell fare for at vi kan innføre rabies til Norge, og det vil vi virkelig IKKE ha! Skrekk og gru!

Akkurat nå har vi en hund i karantene, som også kan være rabid. Det var vanskelig å bedømme ham i dag, han var akkurat kommet inn, og kan være bare redd og stressa. Han oppførte seg unormalt aggressivt. Vi skal evaluere ham i morgen tidlig og vurdere hvordan vi håndterer ham videre. (Oppdatering torsdag: Den vi har inne nå lever fremdeles, men skal avlives. Den har også ekstrem hydrofobi i dag, vi har film! Det er nesten helt sikkert rabies, den oppfører seg helt irrasjonelt, og har utprega nevrologiske symptomer. Den hyler og skriker, og biter etter både seg selv og alt rundt seg. Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad den oppfatter noe som helst av hva som foregår, den stirrer tomt framfor seg og bare hyler. Det er en jævelig sykdom!)

 

Det er ikke lett å ta bilde av rabide hunder. De kaver veldig! Tenner overalt.

Ellers går dagene sin vante gang. Vi spiser god mat, blir stadig litt modigere og prøver nye ting. Karin har valgt å bruke Airina og Jay som prøvekaniner, og venter med å smake på risikomat til et par dager etter at de har spist det. Gatematen for eksempel. Nå har den fungert som lunsj to dager på rad, hvis de er friske i morgen så blir det samosa til lunsj på sistemann og!

 

Veterinærteamet på vei til lunsj! En liten bushtur.

Vi har en stadig pågående vits rundt ting som kommer til å drepe oss her nede. Man må le av det, for faktum er at vi til en hver tid står i umiddelbar fare for å pådra oss noe dumt. Vi stikker armene ned i blod og gørr hver eneste dag, uten at hansker på noe tidspunkt er tema. Klemmer ut puss, så spruten står opp i ansiktet på både oss og alle rundt oss, og reponerer vaginaer og endetarmer som har tatt seg en tur i friluft. Jadda, nytter ikke være fin på det! Lista vokser hver dag, men dette har vi kommet frem til pr i dag:

Ting som kan drepe oss i India:

Rabies (ser ut til å være mer usannsynlig enn vi trodde, dessuten er vi jo vaksinert)

Tuberkulose (Kanskje det er det Karin har? Host, host, host.)

Rickshawulykke (Stor sannsynlighet, men vi er mindre vettskremte enn vi var. Man blir vant til alt.)

Matforgiftning. X antall potensielle agens. (Vi har begynt å smake på gatemat til lunsj. Uh-oh.)

Motorsykkelulykke (Vi skal be om å få sitte på med en av gutta til og fra lunsj en dag)

Dehydrering (Drikker fremdeles alt for lite hele dagen for å slippe å tisse over hullet i bakken)

Trampa ned av ku (Så lenge vi ikke forstår ”pass deg” på hindi er det absolutt en risikofaktor)

Leptospirose (det har valpene etter alt å dømme, smitter lett)

Flåttbitt (Det er det overalt! Masse ekkelpekkel i den!)

Anemi (Som følge av alle de sære agensene vi kan få)

Dengufeber (Vi har masse myggstikk)

Malaria (Igjen, myggstikk!)

Skabb! (Ok, det dør man ikke av, men det er ekkelpekkel likevel!)

Ringorm (Nei, heller ikke dødelig, men vi ønsker oss den ikke!)

Maurangrep! (Sjekk bilder av mordermaurene som prøvde å spise armen til Karin)

Hepatitt (Glasskår overalt, går tvers igjennom skoa – vi har prøvd)

Tularemi (Karin løfta opp ei mus, dumme nek!)

Pest (Igjen, mus og rotter overalt!)

Knust mellom okser som slåss (jepp…)

Sparka i hjel av esel (ja…)

Tygd på av giftig slange (vi går gjennom ”bushen” på vei til lunsj hver dag)

Smakt på av giftig edderkopp (se bushen)

Poka av giftig skorpion (igjen, bush)

Revet i fillebiter av aggressiv hund (vi håper gutta redder oss i tide)

 

Maur! Ett bitt resulterte i svie og rødt håndledd, tenk hvordan man ser ut om man ramler i ei tue! Dustemaur.

 

 

Ååååh, søteste smittebæreren i hele verden!!

 

 

Så nå vet dere det folkens, det er sannelig ikke sikkert vi kommer hjem igjen!

Dette ble jo et riktig så fint innlegg. Tenk! Nå er nettet helt elendig igjen, og hvis dette innlegget ikke kommer før torsdag så vet dere hva som skjedde. Sånn kan det gikk! Vi klarte å laste ned norske nyheter forrige dagen, forresten. Hva skjer med homohat fra han machodusten? Seriøst, noen må ta seg en bolle. Ja, også har vi studert brunfargen vår nøye i dag. Eller mangel på nevnte. Vi så ikke at Antionella så på oss. Hun lo. Italiener, hun er selvfølgelig brun. Airina var superfornøyd med skille på overarmen, før hun konkluderte med at det kanskje ikke er farge likevel, bare møkk… Åja, også så vi en elefant i gata i dag! Tøft!! Og ei mus med nevrologiske symptomer. De har aper i trærne, skilpadde i busken, øgler på trestammen, kamel langs veien og noe som ser ut som mink, som vi ikke vet hva er. Eksotisk? Jepp!

Uansett, som alltid, hvis du vil bidra til å hjelpe dyra i Udaipur, India, så del bloggen vår, sånn at vi kan få samlet inn mer penger! Planen er fremdeles å skaffe et mikroskop. Og et stetoskop. Det de har her er seriøst søppel. Finner ikke hjertelyd på oss selv engang, og vi vet at vi ikke er døde. Enda.



Stygg i pelsen, much? Ja! Pustler? Jepp... veldig!