Hjelp oss å hjelpe

Tree of Life India - Tolfa - drives med støtte fra frivillige, og donasjoner fra folk verden over. Hjelp oss med å samle inn penger til Tolfa ved å donere et frivillig beløp til kontonummer: 1607.83.26976

Vi donerer alle pengene på Tolfas veterinærklinikk i Rajasthan selv den dagen vi ankommer, og vil gjennom denne bloggen formidle hvordan de innsamlede midlene fordeles på senterets ulike aktiviteter. 250 dyr behandles ved senteret hver eneste dag.

Eksempler:
120kr kan finansiere diesel til en dyreambulanse en hel dag. Denne henter dyr som trenger akutt behandling over hele provisen.
80kr dekker kostnaden til vaksinering av 20 hunder mot rabies - en sykdom som også er fatal for mennesker. India er det landet i verden med flest humane rabiesdødsfall.
100kr vil kastrere en hund, og dekke alle kostnader i forbindelse med operasjonen - et viktig ledd i kampen mot løshundproblematikken.
600kr dekker det ekstra behovet alle valpene som er på senteret har for spesiell fôring pr uke.
10.000kr dekker elektrisitetsbehovet ved ett oppstallingsrom i ett helt år, sånn at dette kan driftes hele døgnet.
50.000kr dekker lønnen til en veterinær ett helt år.

Hjelp oss å hjelpe - det skal så lite til! En kaffekopp dekker vaksinering av 10 løshunder.

søndag 15. desember 2013

Sjekk de føttene, a!

Dette innlegget blir ikke så langt, det er ikke så fryktelig mye å skrive. I stedet prøver vi å laste opp så mange bilder som mulig av klauver og hover som vi klarer. Det er nemlig godt med materiale å ta for seg!
Det er vanskelig, om ikke umulig, å vite årsaken til alle disse deformitetene. En del er helt sikkert forårsaket av brudd som har grodd feil. Noe er sikkert medfødt, av disse medfødte kunne kanskje noen vært ”rydda opp i” mens dyret var ungt. Og så er det noen vi mistenker at har annen diagnostikk i bunnen, mulig en overvekst av horn eller bindevev. Uansett er det fine bilder og spennende kasus. Den kjipe siden er jo at vi ikke har noe røntgenapparat, og ingen historie å ta for oss, så vi kommer ikke noe lenger for å finne årsaker og eventuelt løsninger. Noe av disse kunne sikkert blitt bedre av litt beskjæring, men de aller fleste har kroniske forandringer.
 
 
Her skiftes det klauvbandasjer

 
Finn en feil?

 
Ortopedisk avdeling Udaipur

 
Avliv, avliv, avliv!!!
 

 
Litt flat i nedtråkket der kanskje?

 
Her er det også noe galt...

 
Ingen av oss kan sitte sånn. Det skal vel strengt talt ikke kuer kunne heller...

 
Ytterklauva er revet av i en ulykke

 
Her mangler det mye klauv, men det gror fint og tråkkes på foten

 
En liten bandasje over et brudd.... med spjelk!
 
 
 
Mer flatt ganglag

 
Klumpfot? Vi vet ikke hva dette er, den har sett sånn ut i månedsvis
Utover klauvhelse har vi fordypa oss i mat (vi har vært på kurs, hvem vil komme på indisk på nyåret?), usunne drikkevaner (ja takk, jeg tar gjerne en milkshake til!) og shopping (Levi’sbukser til 200kr?!). Sekkene begynner å bli tunge. Det er bekymringsverdig, vi har bare 15kg inkludert på Air India, og vi kom hit med 12… Uh-oh. Vi har lagt igjen en del klær, og dumper en del av det som har vært i kontakt med sjuke dyr før vi reiser (skoa til Karin for eksempel, som var hvite før de drukna i bæsj og blod). Hvis vi får overvektsproblemer – utover de åpenbare vi allerede har som følge av alt for mange milkshakes – så kan vi jo alltids prøve å stikke til mannen i skranken en liten lapp. Korrupt much?
Vi blir tilbudt hasj daglig nå, selv om vi aldri har takka ja. Det er nødvendigvis forbudt å selge, men tilgangen virker å være upåklagelig likevel. Mistenker at de ikke er like pushy på innfødte. Men vi er blitt rå på å ignorere rop om ting til salgs og spørsmål om hvor vi er fra. De fleste gjetter Tyskland. Noen prøver seg på Spania, hvilket vi ikke kan skjønne annet enn at er helt på trynet, vi er fremdeles bleikere enn alle rundt oss. Dessverre er vi lett gjenkjennelige, og har nå et utall butikker vi ikke kan gå inn i, men må løpe litt fort forbi, fordi vi har ”lovt” å komme tilbake. Skitt au, de selger det samme rælet overalt. Julegaveshoppinga er unnagjort, og vi er fornøyde smurfer som pakker sekker og gleder oss til å se Delhi om bare to dager. Spennende!
Vi lovte historien om gatebikkja! Karin var på tur alene for å kjøpe juice, og ble haia inn av sønnen til restauranteieren på hjørnet. Vi kaller faren ”the creep” og sønnen ”little creep”. For å gjøre en lang historie kort; de driver med massasje ”på si”, og har et rykte for å ha liten forståelse for ordet nei. Jim kunne fortelle at creep-senior har vært saksøkt for å være langfingra. Nuvel, vi har holdt oss unna, og etter en ukes tid med desperate forsøk på å få oss til å spise der ga de opp. Men her sto altså creep-junior og veiva med armene, og en høflig, bleik nordmann kjente angsten krype opp i nakken. Å nei, å nei, å nei!
I motsetning til tidligere var det denne gang ikke interessant å vite om det kunne oversettes noe fra norsk til engelsk. Er du veterinær? Eh. Nei. Student? Fint, du er veterinær. Nei, altså… Bra! Det er en hund, den har brukket beinet. Faen. Jaja, han virka så oppriktig bekymra, og det var masse folk rundt, og hunden skulle være ”rett her borte”, så fulgte hun jaggu etter. Unnskyld til mammaen som neppe er imponert.
Ned en trang gate og inn et trangere smug, over en mur i en privat hage. Der var det en hund, en tispe. Det skulle ikke en veterinær til, det holdt i massevis med en student, for å konkludere med at beinet var brukket. Veldig. Midt på leggen på frambeinet. Heldigvis ikke åpent, men åpenbart fryktelig vondt. Neste konklusjon: hun har valper. 3 stk. Tjukke som julegriser, og omtrent 4 uker gamle. Creep-junior ser forventningsfullt opp og spør om det kan fikses. Øh… eh… vet ikke?
Karin tok til vett og henta hjelp. Henta Airina, Jay og Amy. Vi fant igjen hunden, konfererte med Animal Aid, og tok en avgjørelse på at hunden sannsynligvis har det best hvis hun får være der hun er. Det er bedre for både henne og valpene å være et sted der hun er kjent, hvor noen mater henne. Derfra gjaldt det bare å få tak i bandasjemateriale – det hadde de på apoteket. Vi fant pinner til å spjelke med og fikk creep-junior til å holde tispa. Så satt vi der da, og spjelka hundebein på trappa. Vi sto for underholdninga den kvelden, det var en grei folkemengde som så på oss til slutt. I tillegg til å stabilisere bruddet fikk vi gitt henne smertestillende, og ordre om at hun skulle ha god tilgang på mat og vann, og jevnlig tilsyn.
 
Bandasjering
 
Vi skifta bandasje dagen etter, den første satt for dårlig. Nå sitter den fint, og har ikke sklidd ned. Amy skal være her en uke til, og skifter på nytt før hun reiser. Så må krypene på hjørnet ta av bandasjen om ytterligere noen uker. Vi får håpe det går bra! Det er mer enn én hund her som går rundt med haltheter som følge av ubehandla beinbrudd, hun har uansett ikke dårligere forutsetninger enn dem – men vi håper jo at bruddet gror greit så hun kan bruke beinet normalt. Stakkars snuppa…
 
Det står ikke på innsatsviljen i allefall!
 
Nå blir det ikke så mange flere innlegg fra India. Hvis vi ikke får oppdatert i morgen så kan det hende nettilgangen blir borte fra tirsdag morgen. Vi reiser til Delhi tirsdag formiddag. Om 5 døgn er vi i Norge! Hu og hei, tida flyr. Igjen takk til alle som har bidratt med gode ord, penger, tanker og delinger av bloggen. Det er fremdeles lov å dele bloggen forresten!
God 3.søndag i advent. Ta vare på hverandre!
 
Den mest fornærma bikkja i Udaipur

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar