Et eselevangelium

Det viktigste dyret i juleevangeliet var et esel. Eller flere. De tre vise menn kom vel med gull og grønne skoger på eselryggen de og? Eller er man så rik når man er vis at man kan ankomme Betlehem på hesteryggen eller per kamel? Det var i hvertfall ett esel i Betlehem, som har fått evig plass i historiebøkene. Surt nok uten navn. Og helt uten å endre noens holdninger. Eselet er og blir et bruksdyr. Det mest brukte og misbrukte dyret i hele verden.

Esel. Donkey. Ass (heldig med den). Jack og Jenny. Equus africanus asinus. Et domestisert dyr i hestefamilien. Dog ikke en hest! Disse tøffe små dyra må ikke forveksles med den store slektningen som småjentene er så glad i, de er mye traustere. Esler tåler enormt store påkjenninger, de er avlet frem for å kunne jobbe hardt og lenge for lite mat og vann. Man vet at esler har vært brukt som trekk- og lastedyr i minst 5000 år, antatt domestisert mellom 3000 og 4000 år før Kristus i eller i nærheten av Egypt. Det er i dag ca 40 millioner esler på verdensbasis. Det er mange dyr det! (De ville slektningene er på sin side utrydningstruede).

 

Airina har fått et hjerte for esler!

 

I India er det tradisjonelt den laveste kasten som har esler. Det er visst gjennomgående i hele verden, eslene holdes av de fattigste i samfunnet, dem som lever langt under fattigdomsgrensen. Disse menneskene har ikke råd til et sterkere dyr (kamel, elefant, hest osv). De tar til takke med eselet, et lite nyttedyr som ikke trenger å fôres. For disse menneskene har sjeldent mat nok selv, de tjener lite og spiser lite. Eselet er tilpasset et liv på lavkalorikost; de spiser gress og ”skrot” som de finner i veikanten. Det koster med andre ord lite eller ingenting å holde et esel.

 

Eselutsikt fra rickshawen på vei til jobb!

 

I India er det hingstene som brukes aktivt. De bærer tunge lass med varer eller utstyr. Tradisjonelt ble de brukt i gruvedrift eller til å hente stein fra fjellet, fordi de er så små at de kommer frem der andre dyr ikke klarer å gå. Dessuten er de utholdende, og de er enkle å laste av og på. Fremdeles brukes esler i India til å bære stein, for eksempel til og fra byggeplasser. Når arbeidsdagen er over setter sjefen seg på eselet selv og rir inn i solnedgangen.

Hoppene brukes ikke like hardt som hingstene, i allefall ikke i det området vi er. Hoppene går stort sett rundt og gresser, og er drektige. Hoppa eksisterer for å skaffe nye esler til verden. Dersom en familie klarer å sørge for å alltid ha ei drektig hoppe så går de i prinsippet ikke tom for esler til den daglige driften. Hvor lenge et esel lever er variabelt. I utgangspunktet kan de selvfølgelig leve i årevis, men det er sjeldent virkeligheten. Hingstene har spesielt kort forventet levetid, fordi de brukes så hardt. De settes i arbeid så fort som mulig, vi har ikke noen eksakt alder eller størrelse på når folk mener de er klare for å jobbe. Så brukes de til de en dag ramler i bakken. Det er den brutale virkeligheten. Esler jobbes i hjel.

 

Esler!

I noen områder er eselliv målt i arbeidssesonger. En sesong kan være så mangt, men ligger som regel et sted mellom 6 og 9 måneder. Det er ikke uvanlig at et esel lever én sesong (+ tiden som føll før det settes i arbeid, selvfølgelig). Eselet dør ”på post”. De bare kneler. Kaputt. Katam! Esel ferdig.

For at eslene ikke skal løpe av gårde bindes beina sammen. Frambein + bakbein. Eselet kan bare gå i vanlig skritt, det kan ikke galoppere. Hva man bruker for å binde sammen beina med varierer, og materialet som brukes har mye å si for velferden til dyra. Dessverre har vi sett veldig mange eksempler her på esler som har hatt beina bundet sammen med tynne tråder av nylon eller til og med ståltråd. Slike materialer gnager seg inn i huden, og over tid også beinet. Eslene kommer inn med stygge sår og alvorlige haltheter. De blir aldri helt fine igjen.

 

 

Her synes gamle sår etter bånd rundt beina godt

 

Og det er mye halthet på esel. Masse! Ikke bare på grunn av bånd på beina, men oftere på grunn av feilbelastninger over tid. De går på hardt underlag og bærer ekstremt tunge lass, hver dag i uker og måneder. De får ikke hovstell, og hvis de feilbelaster en periode blir hovene fort deformerte. En del vi har sett her har for stramme eller for slakke sener i leddene, og står derfor alt for flatt eller alt for steilt. Dessuten er det mye skader som følge av påkjørsler. Færre enn på ku, de går kanskje ikke like mye rundt på veiene i mørket, men absolutt skader.

 

Amputasjonsesel

 

 

Flere sår etter beinbinding, her høyt opp på beinet.

 

Et av problemene med å behandle og rehabilitere esler er at de ikke uten videre kan leveres tilbake til eieren. De trenger jo strengt talt ikke å være på senteret når de er litt skeive i beina, men ellers helt friske. Men hvis de sendes tilbake vil eieren straks ta dem i bruk igjen. Det er ingenting som heter pensjonisttilværelse når du er esel. Hos Animal Aid har de derfor en større flokk esler som er permanent plassert der, som har deformiteter som gjør at de aldri bør brukes til arbeid igjen.

Skeiv i skøytene? 

Eslene her går sammen med kuene, og de går sammen uavhengig av kjønn. Det har vist seg vanskelig. For det første er eselhingster ikke spesielt vennlige mot hverandre. Eslene er ment å leve i ”harem”, en hingst med mange hopper. Når hanner og hunner står sammen slåss de. Ikke voldsomt, det er faktisk overraskende rolig her, men det er absolutt konflikter. Når hoppene etter hvert som året går kommer i brunst blir det helt sikkert et leven uten sammenligning. Vi får jo håpe at de klarer å kastrere alle hingstene sine før det…

Et annet problem er at esler og kyr har veldig ulikt behov for næring. Eslene er laget for å overleve på veldig lite, men samtidig for å spise så mye som mulig når det er tilgjengelig fôr. Eslene hos Animal Aid er skikkelig tjukke. De spiser kraftfor som legges ut til kuene. De triller av gårde hvis de dyttes over ende. Tjukkeboller! Planen på sikt er å skille av slik at hingster og hopper er hver for seg, og ikke på samme sted som kyrne. Det ligger nok noen år inn i fremtiden.

 

Overfôring av esel!

 

Utover alle andre klassiske utfordringer ved å behandle syke og skadde dyr er esler i en særklasse, de viser tilnærmet ingen symptomer. En hest med kolikk ruller seg og graver. Har uttalt endret adferd. Et esel kan dø av kolikk uten at noen merket noe som helst. Eselet er som kaninen; når eieren skjønner at noe er galt er det stort sett for sent. Dette er helt vanlig adferd hos byttedyr, de skjuler alle svakheter, for svakhet = sårbarhet. Dyr som viser svakheter selekteres ut av rovdyra. Esler er flinke til å ”passe på seg selv”. Det er denne egenskapen som har gitt eslene rykte for å være spesielt sta. Det er fryktelig vanskelig å tvinge eller skremme et esel til å gjøre noe det oppfatter som potensielt farlig. Eslene har ikke den tilknytningen til mennesker som for eksempel hestene har, og stoler ikke på mennesker like lett som hesten. Eseldrivere kjenner dyra sine godt, og de har utført de samme oppgavene i generasjoner. Føllet er med når flokken flyttes. Derfor er det sjeldent noe problem å bruke dem til de oppgavene de er tiltenkt.

 

Det mangler noe her...

 

Vi har en eselhistorie, og som så mange andre historier her så er det en vanskelig en. Hovedproblemet med eselet vårt er ikke eselet, men menneskene. Den grunnleggende forskjellen mellom oss, som norske studenter, og menneskene som driver Animal Aid. Ingenting vondt om dem. Men de er idealistiske amerikanere og kaller seg selv ”dyrerettighetsforkjempere”. Vi har hatt noen diskusjoner, særlig de siste dagene, om hva det egentlig betyr. Vi mener nemlig selv at vi i aller høyeste grad kjemper for dyras rettigheter. I vår verden er det i dyras interesse å slippe å lide når de blir syke eller skadet. Vi mener dyr har rett til en smertefri død. Her er holdningen at dyr har rett til å leve så lenge som mulig, de har rett til å dø av seg selv. Man kan tillate at dyr lever i smerter over lengre tid, hvis det finnes snev av håp om at det kan bli bedre igjen.

Problemet er at det svært sjeldent er noe håp om bedring. Disse menneskene har ingen bakgrunn i helsefag på verken dyr eller mennesker. De har heller ingen problemer med å innrømme at de ikke engang har bakgrunn i biologi, eller helt basal naturfag. De har heller ingen tidligere erfaring med dyrehold, og har aldri eid egne husdyr. De kan ikke lese dyr, og de har ingen forståelse for symptomer som indikerer smerte eller frykt, og heller ingen formening om hva som er alvorlig og ikke. De kan ikke vurdere om et dyr kan bli friskt igjen, de bare antar at alt kan kureres. Og de stoler ikke på veterinæren sin. Ikke i det heletatt. Så lite at vi hadde et aldri så lite anfall av fly forbanna, nettopp på grunn av eselet.

 

Vi liker ikke at esler ikke behandles pent!

Det aktuelle eselet ble nevnt så vidt i forrige innlegg. Det var en hingst som kom inn etter å ha ligget (i følge innringer) en dag uten å kunne reise seg. Han kom inn til oss tidlig i uka. Det ble fort klart at dette var mye mer enn ”ligget ett døgn”. Dette var et dyr som ikke kunne reise seg, selv om det prøvde febrilsk. Han sparket vilt med frambeina, og kava rundt i bingen. Kom seg opp i en sittende stilling, på venstre side, men så ramla han ned igjen. Hardt. Hodet smalt i bakken hver gang han prøvde. Mellom forsøkene på å reise seg lå han flatsides på bakken. Høy respirasjon, sprikende nesebor, store, vidåpne øyne. Et dyr i panikk. Musklene rykket hele tiden, han skalv, med ører som forsøkte å lytte alle veier på en gang. Det var ikke et øyeblikk tvil for oss om at denne hingsten var vettskremt, og hadde dødsangst.

 

Esler trenger også kjærlighet!

 

For husk at esler er byttedyr. De er planteetere, og planteetere blir spist av kjøttetere. Her ligger det et esel flatt på bakken, som ikke klarer å flykte. I naturen er det per definisjon et dødt esel. Alle instinkter i dyret sier ”kom deg opp!”. Men dette dyret kom ikke opp.

Vi gjorde en rask undersøkelse, og klarte å løfte ham opp i stående stilling (de veier ikke all verdens, og han tok jo i alt han hadde med frambeina). Med støtte klarte han å stå. Han drakk vann, masse vann, og spiste høy. I mellomtiden gjorde vi det vi klarte av undersøkelser. Først: ingen brudd. Vi fant ingen defekter i beinstrukturen som skulle tilsi at han ikke kunne stå. Ingen smertereaksjoner heller, selv om det er fryktelig vanskelig å bedømme på esel. Det vi derimot fant var svært nedsatte reflekser. På venstre bakbein totalt fraværende. På høyre bare sterkt nedsatt. Vi fant også store hårløse partier på bakparten som tilsa at dette dyret ikke har ligget ett døgn. Han har ligget en uke. Kanskje to. I hvertfall har han ligget lenge. Alt for lenge. Det er med esel som med ku; har de ligget nede i 3-4 dager så er tusen og ett stort sett ute. Musklene tåler det ikke, og muskelskadene er irreversible.

 

Eselkos!

Vi vet ikke hva som var galt med eselet. Det vi vet sikkert er at det var nevrologisk. Det kan ha vært en abscess i ryggen. Det kan ha vært toksisk. Ingen vet tross alt hva disse eslene får i seg. Kanskje var det et gammelt esel, og at problemene var alderdomsrelatert. Eller genetiske? Det finnes sykdommer på andre arter som gir lignende symptomer. Ikke vet vi, det blir jo aldri noen obduksjoner eller prøvetagninger uansett her.

Det som er helt sikkert er at eselet ikke ble bedre. Han ble ikke akutt verre heller, men for hver time han lå nede ble han svakere. Stresset over å være på en ny plass, hvor bikkjene (rovdyra) bjeffer rundt på alle kanter, med folk som bøyer seg over, løfter og drar, ble veldig mye. Vi tryglet om avlivning. Prøvde å argumentere saklig, selv om vi var frustrerte og lei oss, for hvorfor dette umulig kom til å gå bra. Vi møtte enormt med motstand. Sjokkerende mye motstand. Motargumenter om at de har sett hunder som har vært lamme i bakbeina bli friske. Det var ingen åpning for å forklare at esler ikke kan sammenlignes med hunder. 150kg vs 15kg. Byttedyr vs rovdyr. Våre forsøk på å forklare hvorfor vi så at eselet led møtte døve ører. Ikke hos veterinæren, for ordens skyld, men hos eierne. Og eieren har alltid siste ord. Vi kunne ikke annet enn å stå på sidelinja og vente. Håpe at de skulle ta til fornuft.

I dag morges kom vi til et esel som lå helt flatt. Dopa ned kanskje? Han sparka jo alle de andre dyra. Og seg selv. Vi undersøkte ham, og kom til en rystende konklusjon; han har falt igjen. Men nå må han ha falt fra større høyde, ikke de 20-30cm han klarte å løfte seg selv. Han må ha vært hjulpet opp, for så å ramle hele veien ned i bakken med full tyngde. Han hadde store sår på skuldra og i ansiktet. Over mulen og over øynene. Respirasjonsrate på over 80. Store, vettskremte øyne. Til slutt sank realiteten inn også hos dem med makt, og han ble avlivet. Sakte. Av en eller annen grunn tok det nesten en time fra første dose avlivningsmiddel ble gitt til dyret slutta å puste. Det var mildt sagt dårlig stemning i den norske leiren. Vi holdt avstand, orka ikke involvere oss lenger. Forstår ikke hvorfor ikke de klarer å avlive et esel uten å stikke det 7-8 ganger. Hvorfor ikke de trekker opp mer enn 10 ml om gangen. Frustrasjon og sinne. Raseri. Sorg. Sorg over et esel som er så lavt på rangstigen at ingen har hjulpet tidligere. Sorg over at dyrenes rettigheter her tolkes så veldig annerledes enn hjemme. Sorg over at vi nok en gang ikke kunne gjøre noen ting for å hjelpe. Det er fryktelig tøft å føle at man ikke får gjort det man kom for. Vi kom for å gjøre livet bedre for dyra. I dag var vår eneste seier at vi til slutt, etter 3 dagers kamp, fikk gjennomslag for avlivning. Den magre trøsten er at eselet ikke lider lenger. Døde dyr lider ikke.

 

Øyne er sjeldens vindu. Esler er også individer.

Kanskje er det vi som tar feil. Kanskje avliver vi for lett. Men dette eselet led, det finnes det ingen tvil om. Frihet fra lidelse er en dyrerettighet.

Det nærmer seg veldig slutten på Indiaoppholdet vårt. Vi reiser til Delhi tirsdag morgen, og flyr til Norge på fredag. Om en uke lander vi på Gardermoen. Vi begynner å glede oss til å komme hjem nå. Vi er slitne og triste. Føler at vi får gjort for lite. Men vi reiste hit vel vitende om at ingen kan redde alle. Alle kan redde noen. Vi har reddet noen. Noen har vi reddet fra døden. Andre har vi reddet fra livet. I neste innlegg skal dere få høre om gatehunden som bor på hjørnet nedenfor hotellet vårt, som har 3 trillrunde valper på 4 uker. Henne har vi kanskje reddet. Det er fint!

Vi håper alle har hatt en fin Luciadag og at noen tok seg bryet med å spise en lussekatt for oss også. Vi har spist latterlig mye mat og drukket øl med 5 av gutta fra senteret. Til sammen var vi 11 stk. Middag og øl til 11? 250 kroner. I morgen spanderer vi lunsj på hele gjengen. Jay har bestilt 30 samosa. Hei ho, må denne dagen bli god!