Det er sommer, det er sol og det er... mandag... Vi har hatt
en bra dag! Først hadde vi ape til frokost, en eksotisk og spektakulær
opplevelse for nordmenn. Nei, vi har ikke spist ape – de er vegetarianere her,
og dessuten spiser man vel ikke slektninger? Se bilde for ytterligere
opplysninger om frokostapen. Og nå i kveld har vi spist på en ny restaurant,
som serverte milkshake. Igjen, hvis vi ikke blogger i morgen så vet dere
hvorfor… Vi er fremdeles friske! Karin har riktignok pådratt seg en
heidundranes forkjølelse med snørring og hoste, mens Airina klarte å ta knekken
på sin etter bare et par dager med tett snute. Satser på at det går over! Huden
er full av morsomme flekker vi ikke vet hvor kommer fra, og vi har kommet på et
utall agens vi kan komme til å dø av, men vi nyter dagene og sola, og synes
India er helt alright!
Ape!
Dagene går fortere og fortere nå, og vi er "on a
roll" som det så fint heter. Vi gjør nytte for oss nå, bidrar med noe. Og
får med oss mer. Får tenkt oss om, diskutert diagnoser og behandlinger, både
oss i mellom og med veterinæren. Det er nå helt åpenbart at hun liker å ha oss
med seg, i dag har vi spist lunsj sammen (mer gatemat, skitt, nå går det snart
galt!) og hun synes nok at det er kjekt å snakke med noen som deler hennes
interesse for (og kunnskap om) dyrehelse. Og det med kunnskap om dyrehelse
er et vanskelig tema. Vi som har en realfagsbakgrunn med biologi og fysikk, som
har lest veterinærmedisin i 4,5 år, vi ser nok verden på en annen måte enn
idealistene som jobber med dyrevern. Og Animal Aid er drevet av idealister. De
er fine mennesker som mener godt, men de har ingen bakgrunnskunnskap om
dyrehelse og dyrevelferd. De lever som veganere, setter livet høyest og elsker
det de driver med. Det er veldig fint, og samtidig veldig destruktivt. Vi skal
presentere det kanskje mest åpenbare eksempelet på hvorfor situasjonen kan bli
vanskelig.
Her er to av dagens pasienter. Underernæring som følge av lang tids sykdom er vanlig hos veldig mange av dyra her. De får mat, men mange legger ikke på seg.
Hos Animal Aid har de en egen avdeling for hunder med det de
kaller handikap. Det er langt i fra alle hundene med det vi mener er
handikap som får være i denne avdelingen. Hunder som kan gå på 3 bein er ikke
handikaphunder i denne definisjonen. Nei, de hundene som bor på
handikapavdelingen har lammelser i hele bakparten. Noen av dem har kontroll på
urin og avføring, de fleste har det ikke. Noen av dem klarer å gå på knærne på
et vis, de fleste drar seg bare frem på frambeina. Mange går ingen steder, de
ligger akkurat der hvor de er. Hele tiden.
For oss (og for veterinæren, Antionella) er denne delen av
senteret vanskelig å forholde seg til. For i våre hjemland så ville disse
hundene vært avlivet. I Norge er det mer eller mindre utenkelig at et dyr med
bakpartsparalyse skal leve. Samtidig ser vi jo noe her, hvor disse hundene ikke
er i nærheten av å bli avlivet, at ikke alle ser så verst ut.
Handikapavdelingen. Typen til venstre har lært seg å "løpe" på frambeina og knærne. Her kommer han så fort han kan mot oss for å få kos og oppmerksomhet.
For disse hundene skal ikke avlives. La det være helt klart,
disse hundene skal leve her, og bli her. De kan nødvendigvis ikke returnere ut
på gata, de ville aldri fått i seg mat. Men de kan være her. Årsaken til
bakpartslammelsene er som regel traumer; de er påkjørt og har brudd en eller
annen plass i ryggen, som har gjort at nervene til bakbeina ikke fungerer.
Ingen av disse hundene går på medisiner. For det er ingen av disse hundene som
har vondt. Og dét er et viktig poeng. Hundene lider ikke, i hvertfall ikke på
grunn av smerter, med tilstanden sin. For nervene fungerer jo ikke. Hundene
kjenner ikke at beina henger og slenger bak dem.
Det etisk vanskelige for oss er hvilken grad av livsglede
disse hundene har. Det er unaturlig for en hund å ikke ha bakbein! Og for oss
er kravet om evne til å utøve normal adferd spikra inn; en hund skal kunne
løpe, grave, snuse og hoppe. Disse hundene kan ligge stille og snuse rundt seg,
men det er jo ikke det samme som å følge et spor av et ekorn.
De fleste på handikapavdelinga ligger stille det aller meste av døgnet
Hundene på handikap er de mest sosiale på hele senteret.
Besøkende får alltid sitte der og holde dem med selskap. Underholde dem litt.
Det er besøkende nesten hver eneste dag. Noen sitter på handikap i timesvis, og
klapper og koser. Og hundene? De som kan bevege seg kommer ”løpende” i mot når
noen kommer. Lykkelige, selv om halen ikke kan logre for å bekrefte det. De er
glade for å få selskap. Koser. Vil kløs bak ørene. Smiler med hele seg. Det er
fine hunder, og de lyser av personlighet og livsvilje. Er det likevel rett å avlive dem?
Søtsnusk! Kan ikke gå, men veldig flink til å kose!
Ved å avlive slike hunder får man frigjort plass. På et sted
som dette er det faktisk ganske viktig, plassen er begrenset. Man kunne brukt
denne plassen til hunder som har bedre forutsetninger for å bli friske.
Dessuten koster det penger å holde hundene her, de skal jo ha fôr og tilsyn,
medisiner ved behov og steriliseres. Men samtidig er de en inntektskilde.
Besøkende som tilbringer tid med dem ser behovet for donasjoner. Gir mer penger
kanskje? Uansett handler det ikke bare om økonomi, det handler om dyra som er
der. For Erika og Jim handler det ikke om økonomi i det heletatt, det handler
kun om dyra som er der. Og da blir spørsmålet om dyrevelferden mest aktuelt
igjen. Hvordan kan vi måle den? Og hva måler vi den opp mot?
To ganger kosebamse som klør på haka!
Internasjonalt har man lenge anerkjent det som kalles ”de
fem friheter”. Dette er fem grunnregler for hva som er god dyrevelferd. Dyr har
krav på frihet fra lidelse og dårlig behandling. Disse retningslinjene ble
nedtegnet av Brambellkommisjonen allerede i 1965.
-
Frihet fra sult, tørst og feilernæring
-
Frihet fra unormal kulde og varme
-
Frihet fra frykt og stress
-
Frihet fra skade og sykdom
-
Frihet til å utøve naturlig adferd
Dette er de fem punktene som gjelder. De er relativt enkle,
dekker det meste og kan tolkes ganske direkte. Men de kan også tolkes
forskjellig. For når man tar utgangspunkt i det landet og den kulturen man befinner
seg i, så forandrer utgangspunktet seg. Det er alltid rom for personlig
tolkning hva dyrevelferd angår, fordi dyra svært sjelden har noen måte å
uttrykke seg på. Dyra gjør seg ikke opp en mening. Du kan ikke spørre en hund
om den vil leve eller dø, for alle levende skapninger er konstruert slik at de
vil leve. Den eneste arten i verdens om tar stilling til livet og døden, og
gjør seg opp en mening om de to, er oss. Hos alle andre arter er det
overlevelse som gjelder. Ikke å leve. Men å overleve. Det er en forskjell.
Dyra hos Animal Aid får mat og vann. Det fôres minst 3
ganger pr døgn. De har alltid vann tilgjengelig. Om fôret er riktig tilpasset
kan man nok diskutere. Det kokes sammen i svære kjeler og består av ris, kjeks,
egg, naanbrød og noe som gjør at hele suppa blir grønn. Det handler om tilgang
på råvarer, pris og mengder. Det er helt sikkert ikke optimal fôring for
hunder, og avføringa ser ikke spesielt normal ut, men man må ta i betraktning
at vi er i Udaipur. Det eneste alternativet for hunder her er å spise søppel på
gata, og det er helt sikkert ikke bedre sammensatt mat! Den første friheten
regner vi derfor som dekket.
På denne tiden av året er det kaldt. Altså ligger
temperaturen et sted mellom 25 og 30 grader (ja, stakkars oss, sant?). Hundene
ligger stort sett i sola av egen frie vilje, de er så godt vant til dette
klimaet som ville tatt livet av våre hjemmehunder. Om sommeren kan vi bare anta
at det blir på grensen til uutholdelig varmt, Jim snakker om 45-50 grader. Men hundene
her må jo tåle det. De har god tilgang på skygge, og igjen vann. Vi tror ikke
den andre friheten er noe problem.
Gutta kommer "løpende"
Frykt og stress er derimot en vanskelig faktor å bedømme.
Det er mange hunder på liten plass, særlig i A-kennel. Alle hundene som er der
skal behandles hver dag, de skal jo settes ut igjen. Det er hunder som slåss,
mennesker som fanger dem og pirker på dem, og det er døende dyr som ligger
åpent synlig for de andre. Det er klart det er både frykt og stress i et slikt
miljø. Men er det mulig å holde gatehunder på et slikt senter uten frykt og
stress? Dette er jo hunder som i utgangspunktet ikke er vant til å leve i
fangenskap. Og det er midlertidig. Men i handikapavdelinga da? Der er
stemningen roligere. Der er det ingen som slåss (åssen skulle de vel få til
det?). Men det hender hunder dør der. Og det er vel stressende å ikke kunne
bevege seg normalt? Vi vet ikke. Hundene ser rolige ut. Den tredje friheten er
veldig vanskelig å ta stilling til. Det er ikke noe klart svar.
Så kommer det første punktet som er åpenbart hos noen av
dyra, og nesten umulig hos andre. Selvfølgelig er ikke dyra i A-kennel fri for
sykdom, de er jo her fordi de er syke. Så fort de er friske får de reise
herfra. Det jobbes iherdig for å sørge for nettopp det at dyra blir fri for
sykdom og skade. Men hos handikaphundene er situasjonen en annen. De kan ikke
bli friske. De har permanente skader som gjør at de aldri kan bli normale
igjen. Men de har ikke smerter, de kjenner ikke beina sine. De spiser godt og
drikker godt, sover og koser. Men de er altså ikke fri for skader. Og når de
sleper beina etter seg slik de gjør får de støtt nye skader, i form av
skrubbsår. Fremdeles som ikke kjennes. Selv om de er der. Karin kaller dem
halve hunder. For de ser sånn ut. De er en halv normal hund, med en død
halvpart hengende bak. Den friske halvdelen er helt fin. Den andre er bare et
vedheng. Kan en hund leve med det? Ja det kan den. Har den det bra? Tja…
Den siste friheten gir oss størst hodebry i
handikapavdelinga. Her er det jo ikke naturlig adferd. Det er åpenbart at disse
hundene ikke kan oppføre seg normalt. Spørsmålet er om det i seg selv er nok
til å ønske å avlive. Vi vet at det er sånn i Norge, vi avliver. Men Jay er
ikke enig med oss i at det alltid er best. I Singapore og Australia får
paralyserte kjæledyr ofte leve videre, og har det helt greit. En gammel hund
som likevel ikke løper noe særlig, som helst vil ligge på sofaen og være bamse,
den lever greit med bakbeina sine. Det finnes løsninger med ”rullestol” som
hindrer at hunden må slepe på bakbeina når den går tur. De fleste av oss ler av
det hjemme. Sier ”stakkars!” og mener det er dyremishandling. Men om bikkja er
lykkelig sånn? Igjen, det er ikke vondt. Bare dødt. Og vi har måttet stoppe og
tenke oss om.
Kanskje avliver vi
for tidlig? Vi ser hunder her hver eneste dag som kommer inn med noen grad av
lammelser, som kommer seg igjen etter noen dager med hvile. De har stygge brudd
som er vanskelige å operere, men her blir de bare spjelka etter beste evne og
satt på smertestillende i tre dager uansett. Det er ingen mulighet for
ortopediske inngrep her. Beina gror skeivt og rart, det ser ikke spesielt pent
ut, men plutselig spaserer dyret av gårde på det en gang paralyserte beinet
sitt. Det kan se ut som at nerveskader ikke alltid trenger være så permanente
som vi tror. Og de tilfellene som er permanente på bare ett bein? Bikkjene går
av gårde på tre, som om de aldri har gjort annet. Det amputeres over en lav
sko, og ingen av hundene ser ut til å bry seg nevneverdig om å mangle en labb.
”Hunder er født med 3 bein og ett ekstra” var det noen som sa forrige dagen.
Jaggu.
Frihet til å utøve naturlig adferd er vanskelig for oss å
forholde oss til. Vi er så vant til at hunder skal løpe løs i skogen, svømme,
rulle i snø og fange jordrotter på åkeren. Det er sånn hos oss, og derfor skal
det være sånn. Det er ikke sikkert det er sånn hos alle. Det er faktisk helt
sikkert at det ikke er sånn hos alle, de fleste hunder i verden har aldri gått
på tur i skogen. Hundens naturlige adferd blir til en hver tid påvirket av
menneskets naturlige adferd. Mange mennesker går aldri tur i skogen heller,
selv om de eier hund. Er det mer naturlig for en hund å bo i en liten leilighet
enn å ha støttehjul? Sånn egentlig? Eller kan vi leve med, og akseptere, at en
liten sofagris av ei bikkje får leve tiden sin ut, selv om den ikke kan gå på 4
bein lenger? Den går jo, men på 2 og litt støttehjul. Hvis en hund har levd
hele livet med å gå i bånd ved siden av eieren sin, kan den ikke fortsette med
det? Begrensningen i naturlig adferd er kanskje nesten helt lik? Nei, den er
ikke det. Men så er den det likevel. Det er et utrolig vanskelig spørsmål!
Vi tror konklusjonen må baseres på enkeltindividene. Til sammen har vi 3
hunder. Kunne vi hatt noen av dem med støttehjul? Tja. Karins største hadde nok
fungert. Men ikke den minste. Leo? Vi vet ikke. Og blir ikke mye klokere av å
være her. Det som er helt sikkert er at vi er blitt åpne for å tenke tanken på
å la en hund med handikap leve. Før var vi ikke det. Kanskje er det på tide å
ta diskusjonen. Vi vet derimot helt sikkert at vi synes Animal Aids eiere
ønsker å redde for mange. Vi mener at det er hunder her som burde vært døde. Det
er ikke opp til oss å bestemme, heldigvis. Men det er sådd et frø av usikkerhet
også. Kanskje vi i Norge avliver for mange? Kanskje finnes det hunder som bør
få leve, selv om de får et annet liv enn hunder flest?
Livet er fullt av etiske dilemmaer, det er ingenting å lure
på.
Har disse valpene noen fremtid? Er det etisk forsvarlig å la dem leve opp?
Utover det? Vi har fremdeles ikke tissa på hullet i bakken.
Jay hadde ikke sett det, og vi har vist frem. Han lo, og kalte det norsk hull i
bakken, og synes vi er pripne. Det er jo en ordentlig do?! NEI, det er det
ikke! Nei! ”Too bad you can’t take a picture of the smell!” sa han før han
lukka døra. Nei, det er ikke en ordentlig do! Vi står på vårt, og nekter å
drikke mer enn en kopp te til frokost.
Hullet i bakken
Vi så vårt første rabiestilfelle i dag! Det var nesten helt
sikkert rabies. Skriver mer om det i morgen, må gjøre litt mer research først.
Også har vi behandla en katt. Det vil si, Karin har avlivet
en katt. Det er ikke så mange katter her, og denne var most ganske kraftig. Den
hadde sår med mark i. Æsj! Mer om sår med mark i en annen dag også.
What else…? Vi har skifta bandasjer, stukket kanyler og
rensa sår. Airina har funnet lus på en hund, og nå klør vi alle sammen.
Antionella mistenker leptospirose på flere av valpene, og vi har vaska hender.
Veldig. Vi føyer det til på lista over ting vi kan dø av. ”My initial goal was not to catch rabies. Now
my goal is not to catch scabies!” – Karin har innsett at vi helt sikkert tar
med oss minst én eksotisk sykdom hjem. Herregud, smittevernoverlegen kommer jo
til å stå og vente på oss på Gardermoen med returbillett til India.
Også tok rickshawen en ny rute hjem i dag. Her følger noen bilder av dyra vi traff på veien!
Esel i midtrabatten er vanlig
Hest på veien er ikke så veldig vanlig. De har funky ører!
Ku og søppelkontainer. Dessverre ikke uvanlig.
Nå er det mørkt i stall og i låve, nå skal alle nisseunger
sove!
Vi hører fra oss igjen snart. Kanskje i morgen. Sov godt!
Elsker bloggen deres, det er så spennende å lese om livet som veterinærstudent i India.
SvarSlettVille bare kommentere de hestene, det er Marwari-hester, en Indisk rase:)