Hjelp oss å hjelpe

Tree of Life India - Tolfa - drives med støtte fra frivillige, og donasjoner fra folk verden over. Hjelp oss med å samle inn penger til Tolfa ved å donere et frivillig beløp til kontonummer: 1607.83.26976

Vi donerer alle pengene på Tolfas veterinærklinikk i Rajasthan selv den dagen vi ankommer, og vil gjennom denne bloggen formidle hvordan de innsamlede midlene fordeles på senterets ulike aktiviteter. 250 dyr behandles ved senteret hver eneste dag.

Eksempler:
120kr kan finansiere diesel til en dyreambulanse en hel dag. Denne henter dyr som trenger akutt behandling over hele provisen.
80kr dekker kostnaden til vaksinering av 20 hunder mot rabies - en sykdom som også er fatal for mennesker. India er det landet i verden med flest humane rabiesdødsfall.
100kr vil kastrere en hund, og dekke alle kostnader i forbindelse med operasjonen - et viktig ledd i kampen mot løshundproblematikken.
600kr dekker det ekstra behovet alle valpene som er på senteret har for spesiell fôring pr uke.
10.000kr dekker elektrisitetsbehovet ved ett oppstallingsrom i ett helt år, sånn at dette kan driftes hele døgnet.
50.000kr dekker lønnen til en veterinær ett helt år.

Hjelp oss å hjelpe - det skal så lite til! En kaffekopp dekker vaksinering av 10 løshunder.

mandag 2. desember 2013

Handicap, håp og håpløshet


Det er sommer, det er sol og det er... mandag... Vi har hatt en bra dag! Først hadde vi ape til frokost, en eksotisk og spektakulær opplevelse for nordmenn. Nei, vi har ikke spist ape – de er vegetarianere her, og dessuten spiser man vel ikke slektninger? Se bilde for ytterligere opplysninger om frokostapen. Og nå i kveld har vi spist på en ny restaurant, som serverte milkshake. Igjen, hvis vi ikke blogger i morgen så vet dere hvorfor… Vi er fremdeles friske! Karin har riktignok pådratt seg en heidundranes forkjølelse med snørring og hoste, mens Airina klarte å ta knekken på sin etter bare et par dager med tett snute. Satser på at det går over! Huden er full av morsomme flekker vi ikke vet hvor kommer fra, og vi har kommet på et utall agens vi kan komme til å dø av, men vi nyter dagene og sola, og synes India er helt alright! 

 
Ape!
 
Dagene går fortere og fortere nå, og vi er "on a roll" som det så fint heter. Vi gjør nytte for oss nå, bidrar med noe. Og får med oss mer. Får tenkt oss om, diskutert diagnoser og behandlinger, både oss i mellom og med veterinæren. Det er nå helt åpenbart at hun liker å ha oss med seg, i dag har vi spist lunsj sammen (mer gatemat, skitt, nå går det snart galt!) og hun synes nok at det er kjekt å snakke med noen som deler hennes interesse for (og kunnskap om) dyrehelse. Og det med kunnskap om dyrehelse er et vanskelig tema. Vi som har en realfagsbakgrunn med biologi og fysikk, som har lest veterinærmedisin i 4,5 år, vi ser nok verden på en annen måte enn idealistene som jobber med dyrevern. Og Animal Aid er drevet av idealister. De er fine mennesker som mener godt, men de har ingen bakgrunnskunnskap om dyrehelse og dyrevelferd. De lever som veganere, setter livet høyest og elsker det de driver med. Det er veldig fint, og samtidig veldig destruktivt. Vi skal presentere det kanskje mest åpenbare eksempelet på hvorfor situasjonen kan bli vanskelig.

 
Her er to av dagens pasienter. Underernæring som følge av lang tids sykdom er vanlig hos veldig mange av dyra her. De får mat, men mange legger ikke på seg.


Hos Animal Aid har de en egen avdeling for hunder med det de kaller handikap. Det er langt i fra alle hundene med det vi mener er handikap som får være i denne avdelingen. Hunder som kan gå på 3 bein er ikke handikaphunder i denne definisjonen. Nei, de hundene som bor på handikapavdelingen har lammelser i hele bakparten. Noen av dem har kontroll på urin og avføring, de fleste har det ikke. Noen av dem klarer å gå på knærne på et vis, de fleste drar seg bare frem på frambeina. Mange går ingen steder, de ligger akkurat der hvor de er. Hele tiden.

For oss (og for veterinæren, Antionella) er denne delen av senteret vanskelig å forholde seg til. For i våre hjemland så ville disse hundene vært avlivet. I Norge er det mer eller mindre utenkelig at et dyr med bakpartsparalyse skal leve. Samtidig ser vi jo noe her, hvor disse hundene ikke er i nærheten av å bli avlivet, at ikke alle ser så verst ut.


 
Handikapavdelingen. Typen til venstre har lært seg å "løpe" på frambeina og knærne. Her kommer han så fort han kan mot oss for å få kos og oppmerksomhet.
 
For disse hundene skal ikke avlives. La det være helt klart, disse hundene skal leve her, og bli her. De kan nødvendigvis ikke returnere ut på gata, de ville aldri fått i seg mat. Men de kan være her. Årsaken til bakpartslammelsene er som regel traumer; de er påkjørt og har brudd en eller annen plass i ryggen, som har gjort at nervene til bakbeina ikke fungerer. Ingen av disse hundene går på medisiner. For det er ingen av disse hundene som har vondt. Og dét er et viktig poeng. Hundene lider ikke, i hvertfall ikke på grunn av smerter, med tilstanden sin. For nervene fungerer jo ikke. Hundene kjenner ikke at beina henger og slenger bak dem.
Det etisk vanskelige for oss er hvilken grad av livsglede disse hundene har. Det er unaturlig for en hund å ikke ha bakbein! Og for oss er kravet om evne til å utøve normal adferd spikra inn; en hund skal kunne løpe, grave, snuse og hoppe. Disse hundene kan ligge stille og snuse rundt seg, men det er jo ikke det samme som å følge et spor av et ekorn.

 
De fleste på handikapavdelinga ligger stille det aller meste av døgnet
 
Hundene på handikap er de mest sosiale på hele senteret. Besøkende får alltid sitte der og holde dem med selskap. Underholde dem litt. Det er besøkende nesten hver eneste dag. Noen sitter på handikap i timesvis, og klapper og koser. Og hundene? De som kan bevege seg kommer ”løpende” i mot når noen kommer. Lykkelige, selv om halen ikke kan logre for å bekrefte det. De er glade for å få selskap. Koser. Vil kløs bak ørene. Smiler med hele seg. Det er fine hunder, og de lyser av personlighet og livsvilje.  Er det likevel rett å avlive dem?
 
Søtsnusk! Kan ikke gå, men veldig flink til å kose!
 
Ved å avlive slike hunder får man frigjort plass. På et sted som dette er det faktisk ganske viktig, plassen er begrenset. Man kunne brukt denne plassen til hunder som har bedre forutsetninger for å bli friske. Dessuten koster det penger å holde hundene her, de skal jo ha fôr og tilsyn, medisiner ved behov og steriliseres. Men samtidig er de en inntektskilde. Besøkende som tilbringer tid med dem ser behovet for donasjoner. Gir mer penger kanskje? Uansett handler det ikke bare om økonomi, det handler om dyra som er der. For Erika og Jim handler det ikke om økonomi i det heletatt, det handler kun om dyra som er der. Og da blir spørsmålet om dyrevelferden mest aktuelt igjen. Hvordan kan vi måle den? Og hva måler vi den opp mot?
 
To ganger kosebamse som klør på haka!
 
Internasjonalt har man lenge anerkjent det som kalles ”de fem friheter”. Dette er fem grunnregler for hva som er god dyrevelferd. Dyr har krav på frihet fra lidelse og dårlig behandling. Disse retningslinjene ble nedtegnet av Brambellkommisjonen allerede i 1965.
-          Frihet fra sult, tørst og feilernæring
-          Frihet fra unormal kulde og varme
-          Frihet fra frykt og stress
-          Frihet fra skade og sykdom
-          Frihet til å utøve naturlig adferd
Dette er de fem punktene som gjelder. De er relativt enkle, dekker det meste og kan tolkes ganske direkte. Men de kan også tolkes forskjellig. For når man tar utgangspunkt i det landet og den kulturen man befinner seg i, så forandrer utgangspunktet seg. Det er alltid rom for personlig tolkning hva dyrevelferd angår, fordi dyra svært sjelden har noen måte å uttrykke seg på. Dyra gjør seg ikke opp en mening. Du kan ikke spørre en hund om den vil leve eller dø, for alle levende skapninger er konstruert slik at de vil leve. Den eneste arten i verdens om tar stilling til livet og døden, og gjør seg opp en mening om de to, er oss. Hos alle andre arter er det overlevelse som gjelder. Ikke å leve. Men å overleve. Det er en forskjell.
Dyra hos Animal Aid får mat og vann. Det fôres minst 3 ganger pr døgn. De har alltid vann tilgjengelig. Om fôret er riktig tilpasset kan man nok diskutere. Det kokes sammen i svære kjeler og består av ris, kjeks, egg, naanbrød og noe som gjør at hele suppa blir grønn. Det handler om tilgang på råvarer, pris og mengder. Det er helt sikkert ikke optimal fôring for hunder, og avføringa ser ikke spesielt normal ut, men man må ta i betraktning at vi er i Udaipur. Det eneste alternativet for hunder her er å spise søppel på gata, og det er helt sikkert ikke bedre sammensatt mat! Den første friheten regner vi derfor som dekket.
På denne tiden av året er det kaldt. Altså ligger temperaturen et sted mellom 25 og 30 grader (ja, stakkars oss, sant?). Hundene ligger stort sett i sola av egen frie vilje, de er så godt vant til dette klimaet som ville tatt livet av våre hjemmehunder. Om sommeren kan vi bare anta at det blir på grensen til uutholdelig varmt, Jim snakker om 45-50 grader. Men hundene her må jo tåle det. De har god tilgang på skygge, og igjen vann. Vi tror ikke den andre friheten er noe problem.

 
Gutta kommer "løpende"
 
Frykt og stress er derimot en vanskelig faktor å bedømme. Det er mange hunder på liten plass, særlig i A-kennel. Alle hundene som er der skal behandles hver dag, de skal jo settes ut igjen. Det er hunder som slåss, mennesker som fanger dem og pirker på dem, og det er døende dyr som ligger åpent synlig for de andre. Det er klart det er både frykt og stress i et slikt miljø. Men er det mulig å holde gatehunder på et slikt senter uten frykt og stress? Dette er jo hunder som i utgangspunktet ikke er vant til å leve i fangenskap. Og det er midlertidig. Men i handikapavdelinga da? Der er stemningen roligere. Der er det ingen som slåss (åssen skulle de vel få til det?). Men det hender hunder dør der. Og det er vel stressende å ikke kunne bevege seg normalt? Vi vet ikke. Hundene ser rolige ut. Den tredje friheten er veldig vanskelig å ta stilling til. Det er ikke noe klart svar.
Så kommer det første punktet som er åpenbart hos noen av dyra, og nesten umulig hos andre. Selvfølgelig er ikke dyra i A-kennel fri for sykdom, de er jo her fordi de er syke. Så fort de er friske får de reise herfra. Det jobbes iherdig for å sørge for nettopp det at dyra blir fri for sykdom og skade. Men hos handikaphundene er situasjonen en annen. De kan ikke bli friske. De har permanente skader som gjør at de aldri kan bli normale igjen. Men de har ikke smerter, de kjenner ikke beina sine. De spiser godt og drikker godt, sover og koser. Men de er altså ikke fri for skader. Og når de sleper beina etter seg slik de gjør får de støtt nye skader, i form av skrubbsår. Fremdeles som ikke kjennes. Selv om de er der. Karin kaller dem halve hunder. For de ser sånn ut. De er en halv normal hund, med en død halvpart hengende bak. Den friske halvdelen er helt fin. Den andre er bare et vedheng. Kan en hund leve med det? Ja det kan den. Har den det bra? Tja…
Den siste friheten gir oss størst hodebry i handikapavdelinga. Her er det jo ikke naturlig adferd. Det er åpenbart at disse hundene ikke kan oppføre seg normalt. Spørsmålet er om det i seg selv er nok til å ønske å avlive. Vi vet at det er sånn i Norge, vi avliver. Men Jay er ikke enig med oss i at det alltid er best. I Singapore og Australia får paralyserte kjæledyr ofte leve videre, og har det helt greit. En gammel hund som likevel ikke løper noe særlig, som helst vil ligge på sofaen og være bamse, den lever greit med bakbeina sine. Det finnes løsninger med ”rullestol” som hindrer at hunden må slepe på bakbeina når den går tur. De fleste av oss ler av det hjemme. Sier ”stakkars!” og mener det er dyremishandling. Men om bikkja er lykkelig sånn? Igjen, det er ikke vondt. Bare dødt. Og vi har måttet stoppe og tenke oss om.
 Kanskje avliver vi for tidlig? Vi ser hunder her hver eneste dag som kommer inn med noen grad av lammelser, som kommer seg igjen etter noen dager med hvile. De har stygge brudd som er vanskelige å operere, men her blir de bare spjelka etter beste evne og satt på smertestillende i tre dager uansett. Det er ingen mulighet for ortopediske inngrep her. Beina gror skeivt og rart, det ser ikke spesielt pent ut, men plutselig spaserer dyret av gårde på det en gang paralyserte beinet sitt. Det kan se ut som at nerveskader ikke alltid trenger være så permanente som vi tror. Og de tilfellene som er permanente på bare ett bein? Bikkjene går av gårde på tre, som om de aldri har gjort annet. Det amputeres over en lav sko, og ingen av hundene ser ut til å bry seg nevneverdig om å mangle en labb. ”Hunder er født med 3 bein og ett ekstra” var det noen som sa forrige dagen. Jaggu.
Frihet til å utøve naturlig adferd er vanskelig for oss å forholde oss til. Vi er så vant til at hunder skal løpe løs i skogen, svømme, rulle i snø og fange jordrotter på åkeren. Det er sånn hos oss, og derfor skal det være sånn. Det er ikke sikkert det er sånn hos alle. Det er faktisk helt sikkert at det ikke er sånn hos alle, de fleste hunder i verden har aldri gått på tur i skogen. Hundens naturlige adferd blir til en hver tid påvirket av menneskets naturlige adferd. Mange mennesker går aldri tur i skogen heller, selv om de eier hund. Er det mer naturlig for en hund å bo i en liten leilighet enn å ha støttehjul? Sånn egentlig? Eller kan vi leve med, og akseptere, at en liten sofagris av ei bikkje får leve tiden sin ut, selv om den ikke kan gå på 4 bein lenger? Den går jo, men på 2 og litt støttehjul. Hvis en hund har levd hele livet med å gå i bånd ved siden av eieren sin, kan den ikke fortsette med det? Begrensningen i naturlig adferd er kanskje nesten helt lik? Nei, den er ikke det. Men så er den det likevel. Det er et utrolig vanskelig spørsmål!
Vi tror konklusjonen må baseres på enkeltindividene. Til sammen har vi 3 hunder. Kunne vi hatt noen av dem med støttehjul? Tja. Karins største hadde nok fungert. Men ikke den minste. Leo? Vi vet ikke. Og blir ikke mye klokere av å være her. Det som er helt sikkert er at vi er blitt åpne for å tenke tanken på å la en hund med handikap leve. Før var vi ikke det. Kanskje er det på tide å ta diskusjonen. Vi vet derimot helt sikkert at vi synes Animal Aids eiere ønsker å redde for mange. Vi mener at det er hunder her som burde vært døde. Det er ikke opp til oss å bestemme, heldigvis. Men det er sådd et frø av usikkerhet også. Kanskje vi i Norge avliver for mange? Kanskje finnes det hunder som bør få leve, selv om de får et annet liv enn hunder flest?
Livet er fullt av etiske dilemmaer, det er ingenting å lure på.

 
Har disse valpene noen fremtid? Er det etisk forsvarlig å la dem leve opp?

Utover det? Vi har fremdeles ikke tissa på hullet i bakken. Jay hadde ikke sett det, og vi har vist frem. Han lo, og kalte det norsk hull i bakken, og synes vi er pripne. Det er jo en ordentlig do?! NEI, det er det ikke! Nei! ”Too bad you can’t take a picture of the smell!” sa han før han lukka døra. Nei, det er ikke en ordentlig do! Vi står på vårt, og nekter å drikke mer enn en kopp te til frokost.
 
Hullet i bakken
 
Vi så vårt første rabiestilfelle i dag! Det var nesten helt sikkert rabies. Skriver mer om det i morgen, må gjøre litt mer research først.
Også har vi behandla en katt. Det vil si, Karin har avlivet en katt. Det er ikke så mange katter her, og denne var most ganske kraftig. Den hadde sår med mark i. Æsj! Mer om sår med mark i en annen dag også.
What else…? Vi har skifta bandasjer, stukket kanyler og rensa sår. Airina har funnet lus på en hund, og nå klør vi alle sammen. Antionella mistenker leptospirose på flere av valpene, og vi har vaska hender. Veldig. Vi føyer det til på lista over ting vi kan dø av.  ”My initial goal was not to catch rabies. Now my goal is not to catch scabies!” – Karin har innsett at vi helt sikkert tar med oss minst én eksotisk sykdom hjem. Herregud, smittevernoverlegen kommer jo til å stå og vente på oss på Gardermoen med returbillett til India.
Også tok rickshawen en ny rute hjem i dag. Her følger noen bilder av dyra vi traff på veien!
 
 
Esel i midtrabatten er vanlig
 
 
 
Hest på veien er ikke så veldig vanlig. De har funky ører!
 
 
Ku og søppelkontainer. Dessverre ikke uvanlig.
 
Nå er det mørkt i stall og i låve, nå skal alle nisseunger sove!
Vi hører fra oss igjen snart. Kanskje i morgen. Sov godt!


 

1 kommentar:

  1. Elsker bloggen deres, det er så spennende å lese om livet som veterinærstudent i India.
    Ville bare kommentere de hestene, det er Marwari-hester, en Indisk rase:)

    SvarSlett