Klippe, sage, lime, banke

Det er lørdag i dag, og vi har vært på senteret ene og alene for å observere amputasjon av kubein. Ikke med kubein. Med sag! Yes! Alle andre så litt forstyrra ut da vi hoppa og spratt og jubla for at det skulle amputeres et bein, det er visst ikke lov å se gleden i sånt. Nuvel, vi synes det er spennende! Og helt seriøst, når skal vi noen gang få se amputasjon av kubein igjen?

Dagen starta med et skikkelig slag i trynet. En italiensk veterinær, rett ut fra universitetet (24 år kanskje?), kom dansende inn på plassen med brystkassa fram og rumpa rett ut sånn i halv 10 tida. Han begynte dagen med å ikke si hei, men skravla i vei på italiensk med Antionella. Deretter fulgte han etter henne som en liten valp hele formiddagen, og klarte jaggu å presse ræva si inn på operasjonssalen da hun fjerna et øye på en hund med glaukom. Det betød nødvendigvis at han pressa en av oss ut. Dårlig stemning much?

Jaja, vi kan heve oss over dårlige holdninger, vi er da tross alt høflige (i allefall utad), og har tilbrakt dagen med bandasjering av klauver og væskebehandling av kalver. Ingen av oss orker å være i valpeavdelinga så sent i uka. Vi er slitne, og da sitter følelsene så alt for løst. Man blir lei seg av å jobbe med syke og døende valper. Dessuten er det ingen der som snakker engelsk, så vi blir stående rett opp og ned uten å forstå et kvidder. Hos store dyr får vi slå oss løs med kanyler og bandasjer, det er morsommere og føles nyttigere. Heldigvis er det fri i morgen og mandag, så vi kan komme friske og uthvilte tilbake til valpene på tirsdag!

 

 

Mer sår med mark i! Enormt mye mark, faktisk.

 

 

Sånne som denne valpen er hjertedrepere for norske studenter. Han kramper.

 

I lunsjen kunne Mr Italiano meddele stolt at han skulle få assistere under amputasjonen på ettermiddagen. Dere kan se for dere hvor svartøyde vi var. Misunnelse er visst en dødssynd, men vi har vært her i to uker og dør etter å få være med på flere operasjoner. Dumme italiener som sniker i køen vår! Jay tok ikke den dårlige stemninga i det heletatt, heldigvis, og holdt ham underholdt. En samosa og en haug med pinner senere fant vi plutselig oss selv i huset til to av gutta på senteret. De leier en gård bare 5 minutter unna Animal Aid-senteret. Gård og gård Fru Blom. Vi var nok ikke helt klar over hva en gård innebærer i indisk standard. Eller et soverom. Og i hvertfall ikke kjøkken! Men de hadde en ordentlig do, det skal de ha. Ikke det fæle hullet i bakken. Og utsikt!

 

 

Kjøkken og soverom. Eller "ett rom og kjøkken". De er ikke så fine på det med møbler!

 

 

Slik ser altså en indisk gård ut

 

Vel, vel, vi skulle da i det minste få se på amputasjon av kubein. Et område midt på plassen ble klargjort, i sola for at dyret skulle holde varmen. Kua har gått med bandasje og spjelk på frambeinet i ukevis, men har en åpen fraktur som huden ikke har grodd over. Såret har vært betent hele tiden, det renner puss og blod, og beinet er åpenbart nekrotisk. Antionella har bedt om å få fjerne beinet hele uka, og fikk endelig ja da senterets yngste eier kom tilbake på torsdag.

 

Steinen til venstre er en operasjonsbenk. Natti-natt kua!

 

Nå er det kanskje en del som klør seg i hodet. Amputasjon på ku? Jepp. Og esel! Det gjøres i relativt stor skala, faktisk. Vi var ganske sjokkert da vi kom tuslende for to uker siden og stirra rett på et trebeint esel. Er de ikke for store og tunge? I vår verden er det utenkelig å amputere bein på så store dyr. I Norge er det til og med ganske dårlig holdning for å amputere bein på store hunder. Det får bli en diskusjon for andre fora, men faktum er at dyr ser ut til å klare seg veldig greit på tre bein. Særlig hunder. De trebeinte hundene her løper like fort som de firbeinte. Og alle disse hundene er 15-20kg. Kuene her selvfølgelig mye mindre enn kuene hjemme. De veier 250kg på det meste (de hellige, that is). Eslene er enda lettere. Men det er jo fremdeles mye å gå rundt og bære på. Vi antar at de vil bli forfangne på motsatt bein til slutt, de får jo ikke hvilt det. De er riktig nok flinke til å legge seg ned, men det spørs om ikke de vil få problemer over tid likevel.

Avslappa type

 

 

 

Weasley klarer seg fint på de tre labbene sine

 

 

 

Rart med trebeina kyr!

 

 

Eselet til høyre burde hatt protese. Eller kortere stump!

 

Årsaken til at dette gjøres på ku i India er åpenbar; dyret kan jo ikke avlives. Å leve med tre bein er bedre enn å leve med fire, der det fjerde bare henger og slenger. Vi har også observert at når et bein amputeres så må det gjøres høyt opp. Det har ingenting for seg å ta av bare den nederste delen, selv om det er der skaden er. Dyra som mangler bare 10-15 cm av beinet forsøker hele tiden å gå på det beinet som er for kort. De beveger seg med krum rygg og i humpete bevegelser. De dyra der hele beinet er fjernet går rette i rygglinja, og sparker greit fra med det beinet som er igjen. Det er også ganske åpenbart for oss at de dyra som har amputert et bakbein klarer seg mye bedre enn dem som mangler et frambein. Det handler mye om hvordan dyr er bygget; de bærer hele vekta av hodet på framparten, og det er tungt. Ca 2/3 av kroppsvekten er foran midten.
 

Fineste i.v-stativet i India!

 Nå spiller de One Direction utenfor igjen… raaaart!

Da alt kom til alt viste det seg at Dum og Deilig (nei, nå er vi stygge!) ikke hadde fått lov til å assistere likevel. Han skulle få se på han og. Vi glisa i skjegget og tok for oss hver vår oppgave; Airina har lekt i.v-stativ, og Karin hadde kontroll på ”venekateteret” en stund. Det er ikke egentlig et venekateter, bare en rosa kanyle, fordi de ikke har store nok kateter til ku. Den sklir rundt og havner utenfor vena støtt.

Kua ble lagt ned på zylazin og ketamin, dunk i bakken og der lå a. Ytterligere smertebehandling? Nope. Vi stirra på hverandre og deretter på vet’en. Ingen lokalanestesi? Næh, for da må man inn til nervene i ”armhulen” på kua, og da trenger vi en 20cm kanyle, og det har vi ikke. Ok og ferdig med det! Kua sovna for så vidt hun, hun lå i hvertfall stille, og fikk boluser med mer anestesi hver gang hun virka våken.

Hud og muskelvev ble dissekert løs, og blodårer bundet over. Møysommelig arbeid, men helt nødvendig. Kua ville blødd i hjel hvis man bare kutta i vei. Det var ubehagelig å se på hver gang hun kuttet en nerve, for da rykka det i hele beinet. Ugh. En times tid senere var humerus blottlagt, og Dindier kom med saga. Han var ikke så tøff som vi trodde, og pusla i vei med saga uten å egentlig komme noen vei. Sureg var tøffere og dro til skikkelig – en liten snekkerrunde senere og vips: beinløs ku! Et par runder med nål og tråd, rydde, vaske, smertestillende. Det blir veldig spennende å se hvordan hun ser ut til uka! Vi får jo håpe hun overlever…

 

 

Snekkerverksted. Fint med sag!

 

Avbrutt, horisontal madrassutur!

 

 

Å operere barbeint er også helt greit!

 

Jaipal (Jay) er fornøyd med resultatet!

 

I morgen skal vi på tur! Da blir det neppe blogg. Kanskje noen bilder. Mandag er ren hviledag, da skal beina høyt og hodet lavt. Prøve å finne igjen en normal væskebalanse og se om det er fysisk mulig å få i bittelitt farge på snuta. Også skal vi se om vi kan finne en elefant!

 

 

Surig tok ryddejobben. Ja, det er et kubein...

Nå er det middagstid igjen. Sultne i magene og tunge i hodet. Stekt ris? Ja-a!