Det er kjipt og alright

 

Hvor er veterinærstudenten...??

Dagene er veldig variable nå. Veldig! Noen dager flyr timene, vi gjør nytte for oss og opplever spennende ting. Andre dager sitter vi og stirrer fremfor oss i timesvis, og ser på klokka hvert 5. minutt. Er det lunsj snart? Kan vi ikke bare dra hjem? Jeg er tom for liv på Candy Crush Saga… Jepp, dagene er variable! Men det er vel sånn livet er? Variabelt altså? Ups and downs?

Det er skikkelig kjipt når valper dør i hendene dine fordi kveles, og du ikke kan gjøre noe som helst for å hindre det. Rakk ikke avlive engang. Den bare døde. Airina holdt den tett mot seg, og hatet hele verden samtidig. Påkjørt av sykkel. Knust brystkasse. Ingen håp. Det er skikkelig, skikkelig kjipt. Rett og slett.

 

Denne er også kjip. Hva skal man gjøre, liksom?

 

Noen som tør å gjette hva dette kan være? Vi vet ikke, det er en gatehund vi treffer på innimellom...

 

Når esler ligger flatt og kaver med alle fire beina i panikk, fordi de ikke kan reise seg opp, da er det også skikkelig kjipt. Når det har sår på hele baken, etter dager med sitting. Når eiere ikke vil avlive, fordi de vet best selv. Kjipt å være student. Kjipt å være veterinær. Kjipt å være tilskuer. Får ikke gjort noen ting. Kjipt å vente på at dyr dør av seg selv.

Syke esler er trist. Veldig.

 

Det er kjipt når kalven som var levende for 5 dager siden har slutta å sparke. Når kua har fått mark i sårene sine, og fosterhinnene henger ut. Med nekrotiske karunkler på. Faen. Det er kjipt når kalven ikke kan dras ut vaginalt fordi det er for mye ødem i livmorveggen, og vi må snitte henne åpen. Det er kjipt når blodet renner og ikke lar seg stoppe. Når du reiser hjem vel vitende om at kua dør i natt. Selvfølgelig døde hun. Vi visste det alle sammen.

Forberedelser og beinholding

Keisersnitt på ku. Kalven var død. Kua døde natta etter.

Å våkne halv 1 om natta av magekramper. Ingen søvn. Vel vitende om at man skal på 9 timers ekskursjon neste morgen. Å få servert kald buffet til lunsj på ekskursjon, mens magen fremdeles går på immodium og ibux. Og vann. Å kjøre bil på svingete veier som like godt kunne vært på Vestlandet, når magen fremdeles slår saltomortale.

Noen ganger er livet bare kjipt.

Andre ganger er livet helt ok.

Når man ligger på en massasjebenk, og den indiske dama ikke har hørt om intimgrenser. Når du begynner å fnise, og ikke klarer å stoppe, og hun overser deg fullstendig, bare fortsetter å massere. Finnes det en kroppsoverflate vi IKKE har fått gnidd inn med olje? En time med mangel på intimgrense. Litt løsere i musklene etterpå. Litt mindre ubehag i magen. Da er det ok.

Latterbrøl bak i en bil på en ekskursjon med bra folk, selv om magen er rar. ”It’s typical that the most paranoid of us should get sick. I’m telling you, your brain is willing you into having diarrhea!” Det er ok at Jay prøver å trøste. Magiske opplevelser. Idyllisk landskap. Landsbygda. Å klatre opp i tårnet på et gammelt fort og se helt til evigheten alle veier. Sol i nakken. Gode samtaler. Meditasjon i et gammelt tempel. Det er også helt ok. Bra faktisk.

 

Fine folk på tempeltur!

 

Fint på tur på gamle fort også!

Det er ok å bli kjent med nye folk. Særlig folk som deler våre holdninger og meninger. Folk som interesserer seg for de samme tingene. Det er fint å spise middag sammen med slike folk. Nye og gamle. Det er ok at Amy er veterinær og vil henge med oss. Og at hun gir oss sprøytene så vi kan få behandle selv. Det er ok at dama til Jay kommer i kveld. Det er fint at vi alltid er to.

 

Fortets mur strekker seg 36km rundt i fjellområdet, og er verdens nest største mur etter den kjente storebroren i Kina.

 

Yoga på en tirsdag er også ok. Selv om det er før middag og vi er sultne. Kjeks som er blitt smuler i sekken er ok før yoga. Og vann. Det er ok å gå i indisk pysjbukse hele kvelden. Ok å lese om esler på senga. Ok å glede seg til mat. Det er ok at man ikke klarer å legge beina på nakken eller stå på hodet. Det er ok å være sammen med folk som ler hjertelig.

Ikke rekk tunge til meg, din frekkas!

Noen ganger er livet helt ok.

Likevel.

Det er veldig vanskelig å tilpasse seg i India. Akkurat når man tror at man har fått litt teken på det så ramler man ned i en ny fallgruve. Det er lett å la seg lure. Området vi bor i har jevn tilstrømning av turister. Ikke tusenvis, men et titalls hver dag hele året. De har på et vis tilpassa seg turistene her, og derfor lures vi til å tro at det er slik det er i India. Men det er ikke sånn som dette i India. De er slett ikke ”vestlige” hvis du går ti meter opp gata. Og uansett hvor du går blir du stirra på, som et dyr i bur. Man føler seg aldri helt tilpass. Ingenting er slik vi er vant til. Ikke maten, ikke kulturen, ikke tradisjonene og ikke menneskene.

 

 

 

Bryllup i India gjør litt mer ut av seg enn i Norge...

Eksempel: I Jane-tempelet kan du ikke ha på deg svarte klær, og du kan ikke vise skuldre eller legger. MEN du kan godt komme i sari. Med bar mage. Selv om magen er 10 kilo overvektig og har født 3 barn. På med jakka og av med skoa!

Annet eksempel: Det skal ikke brukes noe som er laget av dyr. Ikke kjøtt og ikke skinn. Dyra skal ikke utnyttes. Men det finnes figurer av guder laget i elfenben. Hæ?? Guden Ganesh, elefantguden, laget i elfenben… Du tuller med meg?

Tredje eksempel: Dere husker loven om de Hellige kuene? Dem som det ikke er lov å slakte? Hvis ikke finner du innlegget her: http://frivilligvet.blogspot.no/2013/11/den-hellige-kua_7616.html
Det viser seg at det finnes et smutthull. Vi lurte på det, nemlig. Det må da finnes et unntak som gjør det mulig å avlive kuer når de lider og åpenbart kommer til å dø snart? Jepp. Indisk lov, den nasjonale loven, tillater avlivning av dyr som lider UAVHENGIG av art! Vi sto sjokkert og stirret vantro på Amy da hun fortalte det. Hvorfor i alle dager gjør vi ikke det da? Kua der beinpipene stikker ut alle veier for eksempel. ÆSJ. Avliv!! Men neida, vi avliver ikke likevel. For det er forbudt i staten Rajasthan, og folk her i dette området (som fremdeles er sterkt preget av tradisjoner og religion) vil aldri akseptere det hvis vi avliver en ku. Animal Aid ville miste retten til å drive rescue senter. Vi ville hatt loven i ryggen om vi avlivet, men folkemassene mot oss. Og som Jay sier, du vil ikke ha folket her mot deg. De straffer deg hardt, og ingen løfter en finger for å stoppe dem.

Åpen femurfraktur. ÆSJBÆSJ! Avliv! Avliv!!

Vi sliter med å akseptere at dyrevelferd betyr noe helt annet her enn hjemme. Vi sliter veldig med å akseptere holdningene som sier at den rette måten er å redde så mange liv som mulig, for en hver pris. At dyr skal leve så lenge som mulig, selv om det betyr at de må lide en periode. Gjerne en lang periode. Vi lever i en verden der kvalitet / kvantitet er sterkt skjøvet mot venstre. Dyra skal ha det godt så lenge de lever, men hvor lenge de lever er lite viktig (slaktedyr!). Erika fortale oss i dag at hun synes mennesker som spiser kjøtt er dårlige mennesker. Hun smilte til Jay da hun sa det. Han er vegetarianer. ”Ikke at jeg ikke tror dere er gode mennesker altså!” sa hun til Karin sekunder senere. Nei, takkskarrufaenmegha! Karin innrømmer glatt at det ikke finnes noe i verden hun har mer lyst på enn en burger akkurat nå. Airina er bare tvers igjennom forbanna.

Nettet er håpløst igjen, men det forsto dere kanskje? Vi har ikke oppdatert på mange dager. Håper ikke trenden fortsetter!

Vi har sett mye og gjort mye. Vært på tur. Sola oss. Blitt brune (røde) på nesa. Har sett for mange dyr dø på kort tid igjen. Men samtidig mange interessante kasus. Og ett kasus som vi MÅ fortelle om, mest fordi det er flaut. Dette er skikkelig, skikkelig flaut.

Åja, dette er amputasjonskua fra lørdag. Noen av pasientene våre klarer seg fint!

Kortversjon:
Kua kom inn liggende for en ukes tid siden. Kanskje litt kortere. 5 dager? Uansett!
Hun hadde sår på alle fire beina. I klauvspalten og i kronranda. Ingen historie, som vanlig. Noen har ringt inn og fortalt om en ku som ikke klarer å reise seg. Hun dras inn i ambulansen og kommer til oss.
Ingen vet hvor lenge kua har ligget. Sårene på beina er ikke ferske. De har noen skorper. På to av beina kryper marken ut av sårene.
Rensing av sår. Middel mot fluelarver. Antibiotika. Smertestillende.
Kua reiser seg ikke. Hun bare ligger. Alle fire beina rett ut.
Det renner fra nese og / eller munn. Sannsynligvis begge deler. Lungebetennelse kanskje?

Diskusjonen oss i mellom var ikke all verdens. Vi lurte litt på dette med beina og luftveiene. Kan det være det samme som gir problemer begge steder?
Hva er greia på beina? Det minner om fotråte. Men kan de ha fotråte her? Det er så tørt!
Har kua to ulike sykdommer? Hvorfor er hun så slapp? Har hun bare ligget for lenge?
Det er ingen andre synlige symptomer fra luftveier enn utflod fra munnen og nesa. Hæ?

Så tenkte vi ikke mer på saken. Kua fikk stelt klauvene sine. Hun ligger enda.

Nå til alle veterinærstudentene der ute, har dere lest hva det står? Legger ved bilder av klauver litt lenger ned, men fasiten står under - så ikke sniktitt før du har tenkt skikkelig (hvis ikke du vet det alt da...).

Tenk deg godt om nå, hvis du ikke allerede river deg i håret over at vi ikke engang tenkte tanken. For det gjorde vi virkelig ikke. Ikke litt engang. Vår eneste diff.diagnose var fotråte. Vi kan si så mye som at det er IKKE fotråte.

Sår i kronranda der altså. På alle fire beina. Og utflod fra munnen og nesa. Se bort i fra nesa da, tenk at det er utflod fra munnen. Ingen av oss åpna opp munnen og titta inn i den. Det burde vi kanskje gjort? Det er et veldig hint, hvis du fremdeles ikke har tenkt tanken.

Amy kom i går. Hun er veterinær, har studert i London, og var ferdig utdanna for 2,5 år siden. Hun har reist litt i India allerede, og jobba på en annen klinikk med sterilisering og vaksinering av løshunder. Hun kasta ett blikk på kua, og så opp på Karin som var ”guide” for henne på hennes første dag hos Animal Aid. ”You should know what this is!” sa hun helt enkelt. Karin perpleks. Stirrer dumt på kua og tilbake opp på Amy. Huh? Vi konkluderte vel med at det eneste vi kom på var fotråte… Mumler noe vagt. ”Think” sier hun. Peker på kronranda igjen. Påpeker hvor sårene er lokalisert. Spør om vi har tittet i munnen. Sikler hun? Ja, hun gjør jo for så vidt det… eller gjorde. Egentlig ikke så mye nå? ”Think!” sier hun igjen. Og så forsvinner all ansiktsfarge. Skammen over å ikke ha tenkt seg om lyser så sterkt at briten ler. ”Yes, it is”.

 

Ååååh, så det kan se sånn ut og? Når det har vart en stund... Uhh!

 

Har du skjønt det? Forstår du hvorfor vi skammer oss? Den ene tingen du SKAL kjenne igjen hvis du noen gang kommer over det i et norsk fjøs. Men som vi ikke så, fordi det ikke var blemmer lenger. De er selvfølgelig sprukket for lengst. Erstattet av sår, som fluelarvene har kost seg i. I munnen har de sikkert grodd alt.

”Foot and mouth” sa Amy og trakk på skuldrene. Som er endemisk i India. Selvfølgelig er det det. Oh the shame, the shame.

Munn og klauvsjuke. Vi har tatt på den kua. Nå får vi i hvertfall ikke lov å reise inn igjen i Norge!

Det får være alt for denne gang. Det er middagstid, og magene skriker. Pasta. Vil ha pasta. Orker ikke mer dal, curry, aloo, kofta, paneer, masala eller papadom. Ikke naan heller. Eller parantha, chapati eller briyani. Er SÅ lei av indisk! (Hilsen Karin). Pinnekjøtt på julaften! Hurra!

 

God natt fra India! Smask og klapp!