Prut og bli lurt

Dagens innlegg er nesten helt uten død og elendighet. Det er jo en trivelig forandring? Slapp av, det blir verre i morgen.

 

Bilde fra i går kveld. Det var veldig hyggelig! Merel, Karin, Airina og Jay (Jaipal)

”Jeg har prikker her og der… Håper det ikke er skabb. Vi bør jo bare bade i jod.” Jepp, det er en sånn dag. Og det er helt sant, vi finner stadig en liten prikk som ikke har vært der før. Karin har fremdeles absolutt størst mistanke til veggdyr. Følgende utveksling fant sted for noen dager siden:

Karin: Sengene er sikkert fulle av midd. De ser sånn ut.

Airina: Æsj, jeg vil ikke bli bitt av midd!

Karin: Midden biter vel ikke, den spiser jo bare døde hudceller og sånt den?

Airina: Åh, men så bra, det hadde vært fint med litt spa!

Vi skal ta oss en tur på spa en dag. Eller ”massage, swedish style” som det står på skiltet. Kall det spa, det høres freshere ut. Vi må bare sjekke hva det koster, og så prute, og betale på forskudd. India gjør nemlig sitt ytterste for å lure oss. De er ikke slemme, folka her. De raner deg ikke, eller lar være å gi deg det som er avtalt. Men de vil til en hver tid forsøke å få deg til å gi fra deg mer penger enn du hadde tenkt. Og i dag har vi gitt fra oss veldig mye mer penger enn vi hadde tenkt. Heldigvis er ikke penger her og penger der like mye verd, selv om vi føler oss rundlurt er det ikke snakk om mer enn et par hundre kroner i overpris, tross alt. Men det er surt likevel, å føle at man har gått på limpinnen. I dag gjorde vi det ikke bare en, men to ganger. Den ene gangen spektakulært, den andre bare litt.

Hest!

Det er lørdag, så vi har fridag. I morgen er det også fri, og da er det helligdag for alle – det er valgdag. Det blir spennende! Vi måtte jo bruke fritiden mest mulig fornuftig, så vi gjorde en avtale med dama som driver restauranten utenfor. Hun har veldig godt rykte, og hadde en bok full av historier fra folk som har vært på omvisningen hennes. Meenu! Jepp. Vi betalte 900 rupi (90 kroner) for en 4-5 timers omvisning i Udaipur. Vi har gått gjennom gatene og markedene, med Meenu som guide. Hun snakker godt engelsk, og har inngående kjennskap til arkitektur, historie og kultur, og har gjort så godt hun kan for å lære oss å kjenne igjen spesielle egenskaper ved klær, hus og holdning hos folk fra ulike kaster. Det går helt i ball selvfølgelig, men vi klarer nå stort sett å skille på om en bygning er bygget av rike eller fattige, og muslimer eller hinduer.

Denne gjengen har vi lovt å printe ut bilder til, så de kan få se.

Vi har gått på markeder der inderne handler, helt uten andre turister. Vi vekker greit med oppmerksomhet, særlig Karins sorte, korte hår er en åpenbar snakkis. Men det er også tydelig at alle kjenner Meenu, og så lenge vi holder oss nært henne får vi gå i fred. Forsvinner hun 10 meter er vi straks omringet av folk som sier ”hellooo-oo” og dytter en neve ukjent plante i ansiktene våre. Det har vært en festlig opplevelse, vi fikk virkelig komme tett på hverdagslivet!

Vi har mange bilder til dere i dag!

Krydder?

Det er helt vanlig å sitte sidelengs bak på mopeden

 

Mat!

 

 

Korn...

 

En klar ulempe ved å være på tour med Meenu er hennes stadig tilbakevendende ”sjenerøsitet” hva mat angår. Hun plukker ut en frukt ingen av oss har sett før, brekker den fra hverandre og ber oss smake. Ja, det er spennende. Litt for spennende. For hva står i alle bøkene? Ikke spis frukt du ikke kan vaske og skrelle. Ikke spis ukokte grønnsaker, i hvertfall ikke dem som folk har tatt på. Og ALLE tar på alt her. Hele tiden! Dama som sitter på bakken tar på frukten og gir den til Meenu, som studerer den nøye og forteller oss hvordan vi vet om den er søt eller sur. Så gir hun den til mannen sin, som for øvrig nettopp håndhilste på 3 andre menn han kjente fra før, før han blafra gjennom en bunke sedler, slik at han kan brekke den fra hverandre med fingertuppene. Så gir han den til oss, mens alle står forventningsfulle og ser på oss. Spis! Smak! Godt?! Vi så på hverandre, stirret på frukten, kjente magesmertene på forhånd og tok en bit. Spis hele! Må vi?! Vi hadde en diskusjon etterpå om hvorvidt det ville være hjelp i å svelge en serviett med antibac eller ikke. Vi valgte ikke.

Vi har akkurat spist "frokost" i  boden i bakgrunnen. Litt shaky i sukkersjokk.

Det er jo synd at frykten for å bli syk skal overskygge muligheten til å slippe seg løs og ta del i det hele, men vi har 3 uker igjen å være her, og har virkelig ikke lyst til å sitte på do resten av oppholdet. Vi snakker tross alt om to bleike tullinger som sover under myggnetting (vi leker at det er himmelseng, det er nesten litt sjarmerende!), spriter hender før hvert eneste måltid, pusser tenner i flaskevann og tørker over mobilen med antibac-våtservietter med jevne mellomrom. Og vi spiser definitivt ikke mat som ikke er så varm at den åpenbart har vært kokende. Det ble mye prøvesmaking i dag, vi turte jo ikke la være heller. Gatemat og frukt, desserter og noe de påsto var frokost, som smakte rent sukker. Sukker dyppa i sukker for å være presis. Indere liker det søtt – sier Meenu. Nei, sier du det? Vi får håpe at gatematen ikke tar livet av oss, og at vi fungerer hele den kommende uka også. Vi har vært her i over en uke nå, og er fremdeles friske og i farta, dog litt dehydrert som følge av angsten for å måtte tisse over hullet i bakken. Planen var å drikke seg opp igjen i helga, men det har vi glemt i dag, så vi får bøtte ned alt vi kan i morgen.

 

 

Se på alle de fargene!

 

 

Bææ!

Første gang vi ble lurt tok Meenu oss med inn i en butikk som selger armbånd. Kun armbånd. De er utrolig spesialiserte i hva de lager og selger; skal du ha en stol så må du gå til han som lager stoler, ikke til han som lager sofa eller han som lager bord. De har hver sin butikk, med et spekter av ulike varianter, men altså kun denne ene tingen. Og i dag ble det altså butikken med armbånd. Det var Meenu som tok oss dit, etter at vi hadde nevnt at det var noe vi kunne tenkt oss å kjøpe. Lang historie kort; vi har kjøpt armbånd for nesten 300 kroner hver. Da ser vel alle for seg at vi har 400 armbånd. Neida. Airina har 8. Karin har 12. Jay holdt på å ramle av stolen da vi fortalte ham hva som skjedde. For vi trodde jo at Meenu, som tross alt var vår guide, ville prute for oss. Akk, så feil kan man ta.  Nei, for det var jo dette de har advart oss mot: Dersom du tas med inn i en butikk av noen andre så tjener de en sum av beløpet du kjøper for. Meenu har ikke prøvd å forhandle prisen ned, hun har forhandlet den opp. Mer penger fra oss = mer penger til henne. Hun er så søt og snill og troverdig – vi turte ikke trekke oss. Så nå får noen grasalt dyre armbånd til jul! Vær så god.

 

Det var mer denne juggeltypen vi var ute etter...

Så skulle man vel tro at folk ikke lar seg lurte to ganger? Feil. Overprisa sari? Vær så god – igjen. Jay sier vi ikke ble like rundlurt på runde to, så det får vel være greit da.

Nå ljomer lyden av ”You don’t know you’re beautiful” opp fra en leilighet et sted under vinduet vårt. Det føles helt absurd noen ganger. Alt er så gjennomført indisk, ned til hver minste detalj. Det er mat, klær, musikk og livsstil. Musikken er moderne, men indisk, sannsynligvis det siste innen popmusikk. Alle har ringelyd på mobilen som synger noe fra en bollywoodfilm, og halvparten av gangene det ringer så synger de med de første 20 sekundene før de gidder å svare. Og så helt ut av det blå kommer altså One Direction og underholder oss i 3,5 minutt, før det er tilbake til Hindi. I går var det Pitbull. Men for all del, det er godt å kunne synge med en gang i blant?

Akkurat sånn er det å kjøre rickshaw. Det rister godt!

I morgen er det første desember. Vi skal lære gutta på senteret å synge med til ”Kom blåne”. Karin har stor tro på at de kan ”hei hooo” i løpet av et par-tre forsøk. De er glade i å synge, det bør ikke være noe problem. Og her er det bare oss to som forstår norsk, så den eneste som får vite akkurat hvor surt Karin synger er Airina. Flaks!

Det ble et kort innlegg i dag. Det ble litt dårlig med tid. Tilbake i morgen, hvis nettet holder!

Dagens eneste dårlige nytt: Sirius døde i dag. Jay passet på ham. Vi hadde nok rett i at det var en indre blødning. Stakkars lille, nå har han ikke vondt mer.

 

God natt!