Den Hellige Kua

Vi vet vel alle at kuer er hellige i India. Det har noe med religion og livssyn å gjøre, har vi lært en gang. Tradisjonelt sett er det den lille kua som er hellig, den indiske typen. Dette er mange raser, men de har til felles at de er små og brukes til melkeproduksjon. Alle familier på bygda har en ku eller flere, mens de i byene stort sett får melk fra små lokale meierier. Store kuer er ikke hellige, de er sjeldent melkekyr, de er trekkdyr som brukes til å pløye jorder. Dog gjelder de samme lovene for alle kyr, det er bare variasjon i vurderingen som hellig. Alle kuene som spaserer i gatene i indiske byer er små kuer, og derfor hellige.

Basert på personlig erfaring er ”hellig” i norske øyne det samme som noe man tar godt vare på, og behandler som spesielt verdifullt. Hvordan fungerer det når helligdommen er en ku? Det er jo relativt lett å behandle en gjenstand eller en bygning spesielt. Vi går i kirken til jul, lar være å klappe selv om barnekoret synger pent, folder hender enten vi er troende eller ikke, og kan hele Fader vår, fordi det er sånn det er. Det viser seg at det er litt sånn med kuer i India også. Ja, de er hellige. Men de er gjenstandhellige. Og der brister mye av det bildet vi hadde før vi dro. Folk på gata stopper opp et øyeblikk, legger hendene sammen og bøyer seg frem for kua i en hilsen, før de løper videre. Det er skallet som er hellig, objektet som kua utgjør. Kua i seg selv, individet, personligheten, er ikke en helligdom. Sjelen er kun en sjel. Kroppen er tempelet og gudebildet. Kua kan behandles som helligdom helt enkelt ved å la henne være der og vise respekt for legemet.

En gang eller to i året er det kuas dag, og ekstra viktig å gi kuer gress. Det vil gi godt hell. Å drepe en ku er strengt forbudt, på alle mulige måter – men bare i Rajasthan og et par andre områder. Det er også forbudt å gi opp et dyr man har ansvar for. Det betyr at alle tradisjonelle husdyr i India i teorien har en eier. Så har det selvfølgelig sklidd veldig ut i forhold til hundene, som har rømt, formert seg og som strengt talt ikke eies lenger som kjæledyr i det hele tatt. I dag så vi en labrador i bånd, og restauranten på hjørnet har en hund som går inn og ut som lar seg klappe, men folk flest ser på hunder i beste fall som ville dyr og i verste fall som skadedyr. Men kuer og esler har egentlig en eier, en person som har ansvaret for dem. Det er fint på mange måter, og håpløst på andre vis. Tanken er nok god. Men når en familie eier en ku, kua får en oksekalv og alle kuene i området enten insemineres eller bedekkes med den samme lokale oksen. Hva skjer da med den oksekalven som ikke kan avlives eller slaktes, som familien ikke har råd til å fore, som aldri vil produsere noe og som ikke kan omplasseres? Noen slike okser går rundt og gresser i grøfta hele livet. Det er for så vidt greit nok, det er det samme livet som kuene lever, de spiser den samme søpla og feiler de samme tingene. Men mange oksekalver bindes bare fast i nærheten av mora for at hun skal produsere melk, og sultes sakte, men sikkert i hjel. Det er den brutale sannheten. Kalven avlives ikke, den får ingen dødshjelp. Den dør av seg selv. Og av næringsmangel og dehydrering, men det er per definisjon selvdød.

India er verdens største produsent av skinn. Det visste vi heller ikke noe om før vi dro. Skinn? I et land som ikke spiser og avliver ku? Igjen er helligdommen ikke helt hellig. Ja, det er forbudt å slakte ku i Rajasthan. Men ikke i naboprovinsen. Det betyr at man kan kjøre kyr noen hundre mil, til en annen provins, og slakte dem der. Merk igjen: En ku som produserer (en frisk ku?) er verdifull og hellig. En ku som skal slaktes er med andre ord ikke produktiv (og sannsynligvis syk). Vi har fått banka inn i oss transportforskriften, sammen med en drøss andre forskrifter og lover, og stirrer litt vantro på ”Ambulansen” hver gang den kommer og skal ha dyr inn eller ut av lasterommet. Timevis på landeveien er neppe trivelig når man er syk ku. På den andre siden er alternativet å dø av seg selv, og det tar tid. Veldig lang tid.

Ja for vi sa jo det, kuer kan ikke avlives. Det er forbudt her. Totalt forbudt. Det gjøres ikke. Punktum finale. ”Jammen”. Nei. Kuer som dør i Rajasthan dør av seg selv, på naturlig vis. Alle sammen.

 

 

Kuer i og langs veien er helt vanlig i India. Dessverre blir mange kyr påkjørt og får stygge sår og brudd.

 

 

Til dem som ikke kan så veldig mye om kyr; Det finnes knapt en mer hardfør dyreart. Kuer tåler ufattelig mye sykdom og smerte før de takker for seg. Vi har sett kuer som står oppreist og puster bare så vidt litt anstrengt som ved obduksjon har vist seg å ha nekrotiske abscesser i begge lungene og halve resten av kroppen. Men leve? Oh yes! Bukoperasjon kan gjøres stående, med litt lokalbedøvelse, rett inn i magen. Mens kua tygger drøv! Kuer er helt fantastiske, de har kropper som bare ordner opp helt av seg selv – og overlever nesten alt. De har en enorm livskraft. Og det er den Hellige kuas største problem. Hun dør ufattelig sakte.

Kuer i India spiser det de kan få tak i. De går i veikanten og gresser på det som finnes av vekster der, og det er ganske mye. Dessuten får de rester fra husholdningen hvis det er noe å ta av; brødrester, frukt og grønt, papir, papp og annet som kan tenkes å være mulig å få ned i en kumage. Dessverre spiser indiske kuer ofte enorme mengder plast sammen med all den andre ”maten” de får i seg. Og gjennom et liv rekker de å akkumulere enorme mengder plast i vomma. For plast brytes ikke ned i kumage, den blir liggende der og ta opp plass, helt til det er fullt. Da kan det være 20-30 kilo plast der. Og det får nødvendigvis konsekvenser i lengden.  Problemet oppstår gjerne ”plutselig”, og resultatet er aldri godt. Eieren, en bekymret nabo, en turist eller en tilfeldig forbipasserende ringer inn til Animal Aid og forteller at kua er syk. De har bare to begreper her – syk og sår. Enten er den syk (den ligger nede og nekter å reise seg) eller så har den sår (det er blodig og gror ikke, og det kryper larver rundt). Mer om sår en annen dag. 

 

 

Gutta jobber iherdig dag ut og dag inn for å få i de liggende kuene vann og mat. Hun drakk selv til slutt.

 

Det klassiske for en syk ku som er full av plastikk er at hun slutter å spise. Så begynner hun å skjære tenner. Hun får kanskje en dæsj smertestillende, men det finnes ikke opioider til dyr her (ikke egentlig til mennesker heller, forresten). En ku som skjærer tenner har vondt. Hun legger seg ned i brystleie, og vil helst ikke reise seg. Så slutter hun å drikke. Hadde hun gjort disse tingene midt i sola så hadde hun vært relativt raskt død, men hun slepes inn i skyggen og legges på madrass med hodepute. Hjelpes til å drikke. Får kraftfor liggende hvis hun vil ta det. Fordi hun skal ha det best mulig, hun er jo hellig for pokker! Etter en stund legger hun seg helt flatsides. Når man veier mellom 300 og 500 kilo er flatsideligging ikke å anbefale. Det skader musklene så mye at de aldri vil fungere igjen. Ikke at det betyr noe, hun har jo lagt seg fordi hun ikke klarte mer likevel. Hun får fremdeles hjelp til å få i seg vann, og mat om hun vil. Liggende flat. Det er ikke lett å mate en flat ku, men det går, vi har sett det gjort. Til slutt ligger hun bare der. Flat. Beina slutter å kave. Hodet slutter å titte opp. Tunga slutter å dra inn kraftfor. Men hun puster. For hun er ei ku, og kuer overlever de. Helt til de dør. Det tar fryktelig lang tid for en ku å dø. Ikke timer. Det tar dager. Hele prosessen fra hun slutter å spise til hun er død kan ta uker. Vi dro ut til Animal Aid i morges med håp om å finne 4 kuer døde. De pusta fremdeles alle sammen da vi dro hjem 8 timer senere. Skrekk og gru. Vær så snill, hvilken Gud det nå er som styrer dette med Hellige kuer – la dem være døde i morgen. Vi orker egentlig ikke se på dem en dag til…

Vi spurte Erika hos Animal Aid om den Hellige kua. Er det alle kuer? Eller bare noen raser? Hun rister på hodet og ser oppgitt ut. ”Kua er ikke hellig” sier hun. ”Det er melka som er hellig. Pengene er hellige. Kua er ikke hellig.” Vi ser hva hun mener, på et vis. Samtidig er hennes syn kraftig farget av den jobben hun må gjøre med de kuene som ikke tas vare på. Kua har en nytteverdi helt til den dagen hun ikke kan melkes, deretter er hun bare en helligdom som skal være levende til den er død, men som man strengt talt ikke trenger å gi noen spesiell omtanke for å sørge for at den overlever. Bortsett fra den ene dagen i året absolutt alle i India skal plukke gress og gi kuene da. Nok en gang til dem som ikke kan noe om ku: Å gi en ku ubegrensa mengder grønt gress én dag etter 364 dager uten er praktisk talt som avlivning å regne. Det kan sammenlignes med å gå løs på en full julemiddag etter noen måneders faste. Nytter ikke det…

 

 

Ingen vet hvorfor denne kua er så dårlig. Det finnes ingen måte å diagnostisere videre på. Det ble fjernet en tumor i øyet for 5 dager siden, men tumoren forklarer ikke hvorfor hun er så dårlig.

 

 

 Det er vanskelig å ikke bli lei seg, oppgitt og sint. Loven er laget for å ta vare på kua, men i realiteten hindrer det henne (ja, oksen også selvfølgelig!) i å få den smertefrie døden hun har krav på andre steder. I Norge, på veterinærhøgskolen, kaller vi det ”Dyras privilegium” – retten til å dø smertefritt. Den Hellige kua er fratatt slike privilegier. Og når loven kun gjelder noen steder blir det jo mer håpløst. Kyr ales opp i områder som ikke slakter, for så å sendes halve landet rundt for å bli del av en masseindustri der skinnproduksjonen ruler. Hvor er logikken i det? Og hvorfor har vi aldri hørt om dette før? Hvorfor vet ikke den vestlige verden sannheten om den Hellige kua? Det forundrer oss veldig. Verden, vi må fortelle dere noe!

 

Denne stakkars kalven var det ingenting å gjøre for. Han kom inn med tympani, vi fikk tømt vomma for gass, men bare 25 minutter senere var han død.

 

 

For å understreke noe viktig til slutt: Indere er gode mennesker. Folk flest er gode mennesker, uansett hvor i verden man er. Folk flest bryr seg om både mennesker og dyr. Og selv om dyrehold her ikke er slik som vi er vant til hjemmefra så er det ikke slik at alt er bedre hjemme. De fleste dyra her får gå fritt hele dagen, hele livet. Det er ingen mangel på vann i dette området, folk sørger for at dyra får nok å drikke. Og folk flest er avhengige av kyrne sine, melk er en livsviktig næringskilde her i et land der de aller fleste er vegetarianere, og hvor vannet stort sett er farlig å drikke. Folk flest bryr seg om kua si. Ikke fordi hun er hellig. Men fordi hun er deres ku. Og dét er viktig å påpeke. At hun er hellig spiller ingen trille for kua, helligdommen, som er kroppen ei ku utgjør, er mer et problem enn en gave til henne som individ. Det er menneskets kjærlighet til henne som avgjør hvorvidt hennes liv er godt eller ikke. Og der har vi noe å lære av India. Alle individer har en sjel, og den sjela skal leve videre etter kroppens død. Det er respekten for sjelen som utgjør forskjellen mellom Hellig ku og Kua mi. Heldigvis er kuer flest det siste, både hjemme og i India. Folk flest er glad i kua si. Kuer er fine dyr!

 

 

 

Det nærmer seg nok slutten, men fremdeles kan det gå dager.

 

Hva gjør Animal Aid for å hjelpe kuene? De tar dem inn, behandler sår og gir smertelindring. Døende dyr får ligge svalt, på madrass, og gis fri tilgang på mat og vann. Det er ansatte til stede hos dyra, og det er flere dyr sammen bestandig. Kyr er flokkdyr og bør ikke være alene. Penger som doneres til Animal Aid brukes blant annet til å drifte Ambulansen som drar ut i lokalområdet og henter syke dyr, eller leverer dyr som er blitt friske tilbake til eierne. Det går dessuten mye penger til lønn til ansatte, fôr og utstyr, madrasser til syke dyr og til vedlikehold av området. Hele senteret drives for ca 12.000 dollar i måneden, inkludert lønninger til 35 ansatte, strøm, driftsutgifter, fôr osv. Disse pengene hentes i stor grad fra donasjoner fra privatpersoner. Senteret behandler først og fremst hunder, storfe og esler. De har noe gris. Det er snakk om hundrevis av dyr, vi har ikke telt dem. Det skal vi jammen prøve å gjøre!

 

Del gjerne innlegg fra bloggen som du synes er verd å dele. Husk at dette er våre personlige opplevelser av India, det finnes kanskje andre syn og løsninger andre steder.