Reisen til India

Dette blir et litt rart innlegg. Det har skjedd så fryktelig mye på bare få timer, og førsteinntrykkene står i kø. Vi får spare noe til senere, til de dagene det er litt mindre spenning.

India er langt, langt vekk. ”Det fjerne Østen” – i hvertfall nesten. Det er øst. Eller ”der hvor pepper’n gror” kanskje? Vi vet ikke helt om det gror pepper her, men maten er i alle fall så sterk at øra flagrer. De selger for eksempel Spicy MacChicken på McDonalds. Det viser seg at den er fullstendig uspiselig, så sterk er den. Det lærte vi på den harde måten.

Flytur til New Delhi tar ca 12 timer, inkludert mellomlanding. Det første vi lærte i India er at vi er rangert veldig lavt. Neida, bare gå foran oss i køen du.  Hvor du står i køen avhenger av din posisjon. Som kvinnelig, ung, hvit turist er din plass i køen bakerst. Hele tiden. Det er bare å finne seg i det. Turen til Udaipur tok bare en time, men med 10 timer ventetid på flyplassen ble det 6 timer på et ”hotellrom”. Se bilde for detaljer.

Etter 26 timer på reisefot var vi godslitne da vi satte oss i en taxi. Pre-paid – viktig, ellers blir du kjørt land og strand rundt for å få opp takstameteret. Det var en opplevelse i seg selv, og kan neppe gjengis i nok detalj. Det eneste som manglet var David Attenboroughs kommentarer, ellers var vi i India akkurat sånn som på TV. Den totale galskap råder hva trafikkregler angår. Mistanken er sterk til at trafikkregler ikke finnes, utover at du tuter alt du kan hver gang du kjører forbi noen – så ikke de skal skifte felt og treffe deg i sida. Hvor mange mennesker får man på en moped? Rekorden til nå er 5, men den står neppe lenge.

For dem med spesiell interesse for detaljer: Vi bor på Hanuman Gath Hotel, Udaipur, til den nette sum av 25kr/døgn (per pers, selvfølgelig). Vi er nettopp blitt fortalt av en annen frivillig veterinærstudent at han ikke kjenner noen som har vært her i mer enn en uke uten å bli matforgiftet. Vi har bare en do, og den går det ikke an å trekke ned i – vi har fått en bøtte vi fyller med vann fra dusjen. Dette blir spennende… 36 timer er unnagjort, fremdeles uten dramatikk. 636 timer igjen. Som sagt, spennende! Hos Animal Aid er doen bare et hull i bakken, uten dopapir. Best å sprite hender…

Nå starta noen opp et hornorkester utenfor vinduet. Det bråker veldig her, hele tiden.

Anyway…

Animal Aid! Vi kjører på med en del bilder, og så får historiene komme etter hvert. Det er mange historier. Hovedpunktene verd å merke seg er dog; 1) Folk i India eier i utgangspunktet ikke hund. Hunder er utedyr, gatedyr og eierløse. 2) Folk i India eier kyr. Kyr tas vare på i den grad det er mulig til den dagen de ikke produserer mer. En ku som produserer = melk. 3) Det er bare den laveste kasten som eier esler. Et eselliv måles i arbeidssesonger. En del steder er et forventet eselliv en sesong. Eller et halvt år, pluss/minus. 4) Folk i Rhajastan spiser ikke biff. Det er forbudt å drepe kyr. Å avlive en ku er straffbart. Kyr avlives derfor aldri. 5) Ingen dyr skal i utgangspunktet avlives. Kan det leve så skal det leve. Det gjøres unntak når dyret er så sykt at døden allerede har inntruffet. De avlives ikke før de er så syke at det ikke finnes snev av håp. 6) Indere er gode mennesker. De gjør så godt de kan med det de har. Dessverre har de veldig lite.

Dette er et dobbeltrom. Bildet er tatt fra badet. Badet hadde ingen dør. Vi lo.

Et valpekull på 8 dager har mistet mora si. Airina måtte låne bort litt kroppsvarme til denne stakkars tassen som var blitt så alt for kald i natt.

Dette er ei dronning. Hun vet det selv. Hun er vakker, snill og kosete. Og full av skabb. Det er nok vi og når vi kommer hjem...

Sprøytemating av dievalper, vi gruer oss litt til å finne ut om noen av dem har overlevd natten. Dessverre er sjansene små.

Og han skal hete Hippi, og han skal være min venn!!

Valpen sier "Mat meg!" Hun blir voksen for ca en hundrings. Det er jo helt sprøtt...

Det er veldig mange fine mennesker som jobber hos Animal Aid. Dette er ett av dem.