Indian time

I dag har vi feiret bursdag her i Udaipur, Airina er  23 år i dag! Det har vi gjort ved å skeie skikkelig ut til lunsj, først spiste vi toast med ost og ketchup, og så delte vi en hel pakke Oreo’s med Jay, og Merel fra Nederland som også er her som frivillig. Jepp, det var partystemning! I kveld har vi kosa oss max på Queen Café etter gjentatte anbefalninger fra ulike mennesker, med et par tyske turister. Genialt! I helga skal café-vertinna få guide oss gjennom byen, og så skal vi kanskje lære å lage curry. Indian style! Gleder seg!!

Når vi ikke spiser kjeks og curry gjør vi… andre ting? Vi fortsetter den daglige rutinen med rickshaw, men i dag fikk vi utlevert ny sjåfør. Han skal kjøre oss i morgen også, men så kommer den gamle tilbake. Jay sier vi har sagt ja til overpris for kjøringen, vi betaler 500 rupi for oss alle 3. Da kjører de oss frem og tilbake, og venter på oss der ute hele dagen. 500 rupi er en drøy 50-lapp. Merk at kjøregutta er dødsfornøyde, de har garantert arbeid 24 dager på rad. Om det er spesielt at de sitter og venter utenfor hele dagen? Ja, det syntes vi også. Men det har vist seg veldig fort at indere venter mye. Nesten hele tiden. De er så mange her, og har alt for få jobber. Så i stedet for å ha et passende antall ansatte som jobber jevnt hele dagen (økonomisk, effektivt?) så ansetter ”alle” alt for mange, hvorav mer enn halvparten til en hver tid ikke gjør noe som helst. Det gir lav lønn til mange, i stedet for høy lønn til noen, og er en måte å gi folk inntekt og arbeid på. Dessuten er det helt nødvendig å ha mange ansatte å gå på, for indere kan helt plutselig ikke møte på jobb. De har lov til å ta seg fri når familien trenger dem hjemme, her går familien alltid først. De aller fleste hoteller, restauranter og butikker er familiebedrifter, og hele den utvidede slekta bidrar. Det kryr av folk overalt til en hver tid, og er faktisk ganske sjarmerende. Og angående rickshawsjåføren, 50 kroner om dagen er god lønn for en i hans yrke. Vi lever for under 50 kroner dagen hver, selv om vi bor på hotell og spiser ute. Ingen av dem blir noen gang rike, men så tilhører de også en kaste der ingen er rike. Å være rickshawsjåfør er synonymt med å være lavkaste. Vi har prøvd å sette oss inn i kastesystemet, men det er utrolig omfattende! Jim prøver å lære oss litt, vi tar mer om det en dag vi har bedre forståelse.

 

 

Vi husker ikke hva han her heter heller. Det er jo litt flaut. Men de indiske navnene er vanskelige for norske ører! Han er en artig skrue, det eneste engelske ordet han kan er "oookey!" Mandag brøt rickshawen sammen to ganger på vei hjem.

 

Selv om de har alt for mange mennesker så er arbeidet ekstremt ineffektivt. Da vi var i Sør-Afrika lærte vi uttrykket ”African time” – Nå = en gang ganske snart, eller ikke så veldig snart, men etter hvert. Det viser seg at de har tilsvarende uttrykk her ”Indian time”. 5 minutes = om en times tid. After chai = ikke den kommende chai, men den neste, i ettermiddag. Now = de har begynt å planlegge. It has been done = de starter om 5 minutter. Long time ago = det skjer nå. Det gjelder med andre ord ikke å la seg stresse. Len deg tilbake, ta en kopp chai, vent en time. Så kan du begynne å planlegge. Kanskje.

Vi fikk endelig litt tid til å prate med veterinæren i dag, og hun har vært et kroneksempel på at førsteinntrykk kan være feil. Kanskje er hun bare en sjenert type, som ikke tok kontakt med oss i går. Hun er italiensk og snakker engelsk med skotsk aksent. Vi liker henne! I dag fikk vi virkelig en følelse av å være velkomne og å bli inkludert i veterinærarbeidet. Hun var tydelig i sin mening om at dyra her holdes i livet alt for lenge, men samfunnet her er bygget opp rundt idealer om at døden helst skal komme av seg selv, og dessuten er eierne av stedet relativt ekstreme i sitt syn på dette. Redde det som reddes kan, dessverre ofte på bekostning av dyrevelferden. Det er vanskelig for oss å forstå og sette oss inn i, vi er 3 studenter og en veterinær fra i-land med vestlige holdninger og syn på livskvalitet. Man må akseptere lokale skikker og gjøre hva man kan med det utgangspunktet man har. Det nytter ikke tvinge folk til å endre på gamle vaner, man må lære av hverandre og håpe å spre kunnskap og vennskap. Selv har hun ikke vært her mer enn i en måned, hun overtok etter en veterinær som var her ett år. Det blir ingen konstanter i slik drift, dessverre. India er flere tiår bak vestlige land når det kommer til denne typen dyrehelsearbeid. Det handler også mye om hvordan menneskene her har det. Man kan ikke forvente at dyra har bedre levekår enn menneskene. Dyra vil alltid ligge ett hakk eller to bak menneskene i rettigheter og helsetilstand. Det er ikke lett å være menneske i India, hvorfor skulle det da være lettere å være hund?

 

Lokalbefolkningen steller seg og vasker klær i elva hver morgen. Vi tenkte at de sikkert er så vant til det møkkete vannet at de ikke blir syke lenger. Etter å ha snakket med andre har vi lært at indere er syke mer eller mindre hele tiden. Man kan vel ikke forvente rent drikkevann til hunder da...

 

Selv om følelsen av å gjøre liten forskjell henger over oss som en mørk skygge hele tiden har vi fått bidratt med noe. Vi har tross alt bedre kunnskap om dyrehelse enn de andre som jobber her, og blir nå satt til å bidra mer og mer. Vi skal få assistere veterinæren med operasjoner fremover, men vi må rullere for at alle skal få være med – operasjonssalen er ikke større enn badet på hotellrommet. Utstyret er dårlig, det mangler på alt. Hvis noen skulle finne på å ha et mikroskop de ikke bruker så send oss en melding. Da skal du få en adresse i Udaipur å sende det til! Frakta er sikkert massiv, men se på det som en enorm tjeneste til noen som trenger det sårt! Vi har ikke levert fra oss donasjonsbeløpet vårt enda, det kommer fremdeles små summer inn på kontoen nå og da, og nå lurer vi på om vi skal gi deler av det i form av utstyr. Hva synes dere? Er det greit å kjøpe et brukt mikroskop og knyte en sløyfe på? Vi vet at veterinæren ville jublet veldig!

Følgende er en kort oppsummering over ting vi har gjort i dag, og litt om de ulike hundene vi har hatt med å gjøre.

 

Det er mange ulike avdelinger på senteret, der hundene er plassert avhengig av helsetilstand. Når de først kommer settes de i bur på A-kennelenes område. De hundene som har vært der en stund går fritt i et stort omgjerda område. Det er påfallende lite krangling, men noen slåsskamper er det når man har 30-40 hunder på samme område. De brytes raskt opp, og kranglefanter skilles. I dag fikk vi inn en ny hund, som har vært utsatt for en eller annen ulykke. Vi får sjeldent en full historie, de som ringer inn vet ikke hva som har skjedd, de har bare funnet dyret liggende i veikanten og ber om hjelp. Denne hunden lå flatt på siden og virket å være i sjokk. Han kunne ikke bevege noen av beina, og er sannsynligvis påkjørt - selv om han ikke hadde noen ytre sår. Fordi frambeina også var paralytiske kan vi anta at han har en skade høyt opp i ryggen eller i nakken, eventuelt i hodet. Rask test av smertefølelse viser at han har følelse i alle fire beina, men magen er oppsvulmet og stor. Fordi vi ikke har ultralyd eller røntgen kan vi bare gjette at han muligens har en indre blødning. Vi la ham på væskedrypp, ga smertestillende og vitaminer (alle her får vitaminer, vi vet ikke helt hvorfor). Så kalte vi ham Sirius, for alle dyr skal ha et navn i vår norske rare virkelighet. Mot slutten av dagen klarte han å løfte framparten delevis selv, vi håper han er bedre i morgen!

 

Sirius ligger på væskedrypp i A-kennel. Væskeposen henger vi i nærmeste tre. Primitivt og elegant! Ti credpoints til Airina som traff med venekateteret på første forsøk.

 

De har forresten en del andre dyr her også, selv om hovedgruppene er esler, storfe og hund. De har griser, ei purke og hennes nå voksne to grisunger, en del fugler og en ape. Apen heter Kandu og har bodd her i over 10 år. Han ble mishandlet på et sirkus eller en eller annen lignende form for underholdning, og er blind og har skadet nesa. Han kan aldri flytte ut herfra, og lever alene. Vi synes fryktelig synd på ham. Aper lever veldig lenge... 

 

 

Den grønne papegøya har de masse av frittlevende her. De skvaldrer i vei mens vi spiser frokost på taket hver morgen. De har bare 2 på senteret, som ser litt ribba og stusselige ut. Dessuten har de masse duer.

Kandu vil ikke smile til kameraet, han overser oss fullstendig hver gang vi er i nærheten.

 

Vi lærer både om dyr, folk og tradisjon av disse indiske gutta vi omgås for tiden. En av dem som henger mye i valpeavdelinga, og ikke snakker ett ord engelsk, har vært her alle dagene. Vi vet ikke hvordan navnet skrives, men det uttales "Patella". Vi husker det kun fordi det betyr kneskål. Han har klippet håret helt kort, bortsett fra en liten hestehale i nakken. Det er en måte å signalisere at han sørger over tapet av et nært familiemedlem. En dag vi er modigere skal vi spørre hva som er galt med beina hans, det ser ut som et klassisk tilfelle av polio som barn. Kan man spørre om sånt? Han er artig, og liker å omgås oss! Valpen han holder på bildet under heter Chubby, hun er tjukk og god og helt frisk, men må være her fordi mora hennes er delvis lam i bakparten.

 

"Patella" og Chubby!

 

Baron til venstre har fått renset øyne i dag. Han er ingen fan av øyedråper. Han ser blind ut på nært hold, men følger oss lett og vet utmerket godt hvor vi er, og ser nok noe på minst ett øye. Scabiour til høyre er nesten naken og klør seg hele tiden, vi skulle gjerne tatt et hudskrap, men uten mikroskop er det lite vits i. Han liker å kose og er en oppmerksomhetsgris!

 

De siste dagene har Jay hatt spesielt ansvar for å ta seg av Tarzan. Tarzan er en fryktelig skrøpelig hund som har vært her en halv evighet, siden lenge før nåværende veterinær ankom stedet. Først trodde de han hadde skabb, og behandlet for det. Det hjalp ingenting, så de behandlet for allergi og autoimmune lidelser. Det gjorde vondt verre, så nå ser han ut som en gremlin. Da den nye veterinæren (ja, vi bør virkelig huske hva hun heter - kommer neste gang!!) fikk se ham tok hun blodprøver, men det fantes ingen som kunne gi en korrekt avlesning. Hun tror han har en hormonforstyrrelse, men får ikke gjort mer diagnostikk. Jay bader og smører ham. Vi klarer ikke egentlig forholde oss til at han er her, det er en hund som i våre øyne burde fått slippe for lengst.

 

Til venstre Aurora med sitt venstre øye. Vi vet ikke helt hva som er galt, vi skal spørre veterinæren om det. Det er mye rare øyne her! Tarzan til høyre.

 

Tidligere i uka fikk vi inn en liten valp som var blitt påkjørt av en scooter. Vi gjorde en rask klinisk undersøkelse og fant et brudd i hofta. Han har ingen følelse i høyre bakbein, men klarer å støtte seg på det når han går. De som jobber her påstår de har sett slike tilfeller bli helt bra av seg selv over tid. Vi har kalt ham Ronald (Ron) fordi han er en rødtopp. Det blir spennende å følge ham fremover og se hvordan beinet blir. Bruddet burde selvfølgelig vært operert, men det er ikke en mulighet vi har. Alt vi kan gi ham er kjærlighet og tid. Han er veldig søt!

 

Valpebingen er full av gærninger. Ron ble veldig raskt en favoritt. Søtsnusk!

 

Ja, forresten - dag 6 er overlevd, fremdeles uten den store matforgiftningskrisa. Bank i bordet og kryss i taket. Noe gjør vi vel riktig? Vi sover under myggnett og spriter hender hele tiden. I dag glemte vi håndspriten før vi gikk for å spise middag. Hvis vi ikke blogger i morgen så vet dere hva som skjedde...

 

Nå nærmer klokka seg midnatt, og det er leggetid! Airina har sovna med snuta på boka si. Best å skru av lyset!

 

Husk å dele bloggen med dem som har glede av den. Og husk at penger som overføres til kontonummeret øverst på siden blir donert til arbeidet for dyra her. Får vi råd til et mikroskop så kanskje vi får tak i ett før vi reiser. Det er forresten mulig å kommentere på innleggene, gjør gjerne det og si hva du mener!