Bleike nordmenn og fargerike indere

Dette innlegget skulle kommet i går. Internettet svikta oss. Det kommer kanskje et i kveld også.

Nå begynner ting å falle på plass. Vi har fått mer tak på Antionella (det er det veterinæren heter, kom på det til slutt – usikker på stavemåten…) Hun er kul. Hun trengte bare å komme ut av skallet sitt. Ikke så rart kanskje, det er tross alt tre av oss og bare en av henne, og vi bombarderer henne med spørsmål støtt. Hun smiler og svarer etter beste evne. Neste helg skal vi prøve å få henne med oss på turistopplevelsestur. Og til uka skal vi få operere sammen med henne. Gleder seg!

Dagen i dag (fredag) starta med at rickshawen brøt sammen. To ganger. Det er bare morsomt. Hvis man ble sint ville man aldri overlevd her.

 

Airina, Jay og rickshawduden leker i veikanten

Vi har delt oss litt etter interessefelt og kunnskapsbehov. I dag tok Airina formiddagen i A-kennel, sammen med Mangela (det skrives helt sikkert heller ikke sånn). De har skifta på bandasjer, lagt inn venefloner og gitt væske, renset sår og gitt medisiner. Det hagler med injeksjoner: Meloxicam, Tramadol, Penstrep, Tribivet, Ranitidin og Dextametason. Mange! De får ikke alle på en gang, nødvendigvis, men det gis mye Tribivet. Det er vitamin B – i.v eller i.m. Vi har vel nevnt det tidligere, vi har ikke helt skjønt hva vitaminene skal være godt for, men de påstår det funker. Det svir visst, så vi setter den sprøyta sist.

De hundene som kommer hit har for det aller meste traumatiske skader. De er påkjørt, er mishandlet eller har fått juling av et annet dyr. Det er derfor mye sår, brudd og nerveskader. Mange har midlertidige eller permanente skader i rygg og bekken, og nedsatt eller opphørt funksjon i bakbeina. Vi spjelker og bandasjerer bein, gir smertestillende og væske, og sørger for hvile og mat. Det er overraskende hvor mange som kommer greit ut av det. Det er som nevnt flere ganger før ganske dårlig på utstyrsfronten, og derfor er de fleste behandlinger relativt primitive. Det er stor grad av gjenbruk av kanyler, de skylles i jod og hives tilbake i bøtta si. Best å ikke si noe, disse bikkjene feiler så mye annet at skitten kanyle neppe er den største trusselen for liv og helse. Dessuten biter de hverandre støtt, så de feiler vel det samme hele tiden.

 

Dette er en venn. En god en. Det er mange av dem her.

Det hørtes veldig negativt ut. Det er egentlig fryktelig artig å få være med på å behandle. Særlig sårstell er spennende, det gjør vi veldig lite av hjemme. De syr nesten ingenting her, selv om Antionella nå prøver å få sydd en del mer enn de har gjort før. Det er store sår, og det kan ta måneder før de gror. Vi vasker og renser, legger på antibakterielle midler og midler mot sopp, fluer og larver, og pakker inn i bandasjer og gassbind hvis det er mulig. Sår på rygg, flanke og hode står åpne, de sprayes bare med middel mot insekter. Det ser jo litt snodig ut, men det ser ut som at det meste gror greit, og at de ikke er vonde. Det gjelder bare å unngå at fluer legger egg i dem, ”maggot wound” er ugreit. Da kryper fluelarvene rundt i tusentall og spiser seg innover i kjøttet. Dét er motbydelig. Vi skal poste et larveinnlegg når vi har noen flere eksempler å vise til, vi har ikke så mange gode bilder av det enda. Men tro oss når vi sier at det er EKKELT!

Karin tok formiddagen hos de store dyra i dag, og akter å henge der en del de neste ukene for å få godkjent produksjonsdyrspraksisen sin. Det er stort sett esel og storfe, men vi gjør flere sårstell på kyrne enn på eslene. Det handler dels om at esler klarer seg bedre, tåler mer og feiler mindre, og dels om at esler er striere. De har en fantastisk teknikk for å få kyrne ned i liggende stilling, og klarer å få selv de største dyra til å ligge flatt og stille på sida mens de skifter bandasjer på beina, men eslene sparker og bråker fælt. Mange av eslene her er tilnærmet friske, eller har kroniske problemer som ikke kan gjøres mer med, men de må være her fordi de ikke kan settes tilbake ut på gata. Der vil eierne bare fortsette å bruke dem med de skavankene de har, og de vil leve resten av livet i smerter. Så mange av eslene får bli her og ende sine dager her. De har en relativt stor flokk. Igjen, vi har ikke telt dem enda…

Også hos produksjonsdyra er det sårstell det går mest i. Det er en del beinbrudd etter påkjørsler, og fordi kuer ikke kan avlives blir beina spjelka etter beste evne. En del har revet av ei klauv eller skada den stygt, det er flere sår som er infisert med larver, og dessverre en del langliggere som har fått liggesår. Og her skal dere få enda en guffen historie som ikke egner seg ved middagsbordet:

Kua Red har vært her i snart 2 måneder. Hun ramla ned fra et tak på en byggeplass. Hvordan hun havna på taket i utgangspunktet vet vi ikke, men vi antar det må ha vært en bygning inntil en haug eller bakke av noe slag som hun har gressa på. Å ramle ned fra et tak når man er 500kg ku er mildt sagt dramatisk. Hun har brudd i ryggen og i bekkenet, og kan ikke gå eller reise seg. Hun har bevegelse i frambeina, men ikke i bakbeina, kan løfte hodet, men ikke legge seg i brystleie. Hun var nok bedre da hun kom, men hun har ligget veldig lenge på siden. De har hjulpet henne til mat og drikke, men i det siste har hun slutta å spise. Nå bare drikker hun. I praksis betyr det at hun ikke dør før hun sulter i hjel. De fleste har sikkert hørt historier om hvordan man kan overleve i ukevis hvis man bare får i seg vann. Det er i aller høyeste grad aktuelt for kuer også. Så lenge hun drikker forlenger hun livet. Vi skulle egentlig ønske at hun slutta å drikke.

 

Stakkars Red har vondt overalt. Det er ikke så rart kanskje.

Nå snur de henne og skifter bandasjer og renser sår tre ganger om dagen, men til liten eller ingen nytte. Hun har både sår etter fallet som ikke gror, og store, stygge liggesår som blir verre for hver dag som går. Liggesår / trykksår oppstår når det ligger et jevnt press på huden over for lang tid. Blodtilførselen stopper opp, og huden og vevet under huden dør og faller av. Hvor store og stygge slike sår blir, avhenger av tyngden på dyret, hvor lenge de ligger og hvordan det avlastes. Trykksår kan oppstå på samme måte under en bandasje, et for stramt seletøy etc – det handler kun om presset på huden og blodårene.

Trykksår hos mennesker kan forresten også se sånn ut, hvis noen lurer på det! Jepp. Karin har jobba på sykehjem og sett slike sår, dog ikke i et så grusomt omfang. Det er like ekkelt på mennesker.

Sårene kommer først på de delene av kua som stikker mest ut, det er egentlig logisk. Det er disse punktene som bærer vekta fra resten av dyret når det ligger. På sin venstre side har Red 7 store, væskende trykksår. Noen av dem strekker seg ikke lenger enn til underhuden, mens andre har jobbet seg ned under fettvevet og inn i knokler. På Reds venstre hofte stikker knoklene rett ut, og beinpipene er i ferd med å råtne. Det lukter ubegripelig vondt, og vi snur oss vekk hver gang det løftes på en bandasje. Det stikker i nesa og svir i øynene, og magen vrenger seg for kua som må ha uutholdelige smerter. Vevet rundt sårene dør, fluene og larvene har tatt grådig for seg, og sårvæske pipler opp fra ett hull når du legger press på et annet.

 

Jod, antibakterielt pulver, gassbind og insektsspray er oppskriften på... vel... hva det nå er dette egentlig er...

 

Han som er dyrepleier hos de store dyra heter Dider (igjen, staving), og er utrolig dyktig. Han snakker egentlig ikke engelsk, men har plukka opp noen ord. Vi kommuniserer på et vis. I dag har det bare vært ham og Karin hos de store dyra på formiddagen, med de utfordringer det gir hva språk angår. Men det funker overraskende greit likevel. Vi snakker litt, han prøver å forklare om sårene og dyra, lærer bort navnene på de ulike dyra på Hindi. Karin forteller om Norge, prøver å vise hvor langt unna det er, om kulda og mørket. Viser video på mobilen av bikkjer som har på seg dress og løper i snøen. Han ler veldig. ”Cow die in snow!” sier han. Det les tilbake, vi har da ku vi og. Men ikke esel. Og ikke papegøye. Han ser forundret ut. No toto? Ingen papegøye? Her kryr det av papegøyer. En annen inder kom innom, en som snakka mer engelsk. Ville snakke om kulda og snøen, og mangelen på sol. Ba meg slutte å bruke solkrem. Vi bruker ikke solkrem. Vil bli brune. ”Is no working!” svarte han, og fikk et latterbrøl tilbake. Nei, det virker ikke. Vi er like bleike enda, etter en hel uke i sola. Ikke solbrent engang. Sola tar visst like dårlig her som hjemme på denne årstiden, selv om den varmer bedre her.

Vi spurte Dider om kuene. Særlig Red, som bare ligger, og har så stygge sår. Hva synes han? ”Smells” sier han. Ja, det lukter. ”Pain”. Ja, hun har vondt. Han rister trist på hodet. Det er ingenting mer å gjøre. Vi må vente på at hun dør. Ønsker du å hjelpe henne med å dø? Han ser storøyd opp. Det er ikke lov. Nei. Men hvis det gikk an å endre loven? Synes han India skal endre loven, så det er lov å avlive kuer som ligger? Han tenker, lenge. Nikker. Ja. ”Cow must no lay down” sier han. En ku som har lagt seg og ikke kommer opp igjen er dødsdømt. De vet det alle sammen. Når kua ligger, og har ligget 3-4 dager, da er tusen og ett ute. Så smiler han igjen. ”Change dressing!” sier han, og går til neste ku. Legger den i bakken på egenhånd, tilsynelatende helt uten anstrengelse. Gir fra seg bøtta med jod og bomull. ”You change!” sier han og gliser.

 

Dider har peiling på å legge kyr i bakken

Det har vært loddtrekning i lunsjen. Alle de ansatte fikk trekke hver sin lapp med nummer på, som ga dem en rekkefølge. Så fikk de plukke hver sin gjenstand fra bordet. Dette er klær eller ting som frivillige har donert bort før de reiser hjem. Det var en fascinerende opplevelse å se deres glede over å plukke seg et par sko, en bukse, en jakke eller en t-skjorte. Vi hadde planer om å hive en del av klærne våre i søpla før vi reiser, men nå blir de donert bort i stedet. De tjener ikke akkurat gull og grønne skoger her, de ansatte har en månedslønn på ca 6000 rupies. De jobber 20 dager i måneden, altså får de 300 rupies pr dag. For omgjøring: del på 10. Det blir nesten riktig. De som har utdannelse, dvs dyrepleierene, tjener 350 rupies etter at prøveperioden er over. Dider er fremdeles på prøve, han har jobbet en drøy måned. Vi liker ham veldig godt, og synes han er flink – det skal Erika få vite før vi drar. Han er rolig, snill og forsiktig, og jobber bestemt, effektivt og nøye. De er ikke egentlig dyrepleiere i vår verden, de har tatt et universitetskurs som gir dem tittelen ”livestock assistent”. Det er egentlig en utdannelse ment for å gi bønder hjelpere. De har ingen kunnskap om hund, men kan en del om storfe. Alt det andre disse gutta kan har de lært seg på senteret.

 

Her har en av damene akkurat vunnet seg en ny veske

På ettermiddagen skjer det lite hos hundene, så vi tok oss en tur opp til de store dyra alle 3. Der var de ferdige for dagen. Søren! Dider ser skuffelsen på lang avstand, smiler og reiser seg. Peker på en okse. Den kan vi skifte på. Så skifter vi bandasjer. En hver. Så renser vi et sår på et esel, det har amputert et bakbein, og såret væsker litt. Jay er med, og det er flere indere der – så kommunikasjonen går lettere. De snakker fælt seg i mellom på hindi mens nordmennene skifter bandasjer. Ler de av oss, Jay?  Yes, svarer en inder, og vi ler alle sammen. Det er greit. De bleke nordmennene er dårligere til å skifte bandasje enn gutta som har gjort det hundrevis av ganger. Gi oss ei uke til, så kan vi skifte bandasjer vi og!!

 

Lappe sammen klauven! Sårene gror stort sett fint. Det gjelder bare å ha på nok antibakterielle midler!

Resten av dagen hang vi etter Antionella og fikk være med på å ta bukpunktat av en hund med diger buk. Det vi trodde kanskje var urin viste seg å sannsynligvis være ascites. Vi finner ingen hjertefeil, men skal lete mer senere. Tømme mer. Antionella tror det kan være kreft. Kanskje vi får gjøre en obduksjon? Hunden er ikke død, så det får vel vente…

 

Det blir spennende å utforske dette mer. Stakkars vofsa har vondt i magen sin. Hun er dessuten lam i bakparten.

 

 

Hverdagslyder:

·         Auuuu, det er dritvarmt!! – Det brøles fra badet, Airina vasker klær. Latterbrøl fra bloggskribenten på senga.

·         Det er valgkamp i Udaipur, med valgdag på søndag. Vi er veldig spent på hvordan valgdagen blir, for allerede nå er det masse folk og oppstyr i gatene, de går i paradetog med musikk og dans, det sitter en kar på et lasteplan og synger. Til dem som trodde at India ikke er som en Bollywood-film – dere tar feil. Det er akkurat sånn det er! Det er noen som synger hvert 5.minutt. Dødskult! Vi sitter på rommet og danser til rytmene som stiger opp fra gata under oss.

·         Det banker på døra. Jay står og tripper i gangen. ”It’s a wedding prosession!” – det er ikke valgkamp, det er bryllup! Vi styrter ut døra og ned alle trappene og hiver oss ut i gata – og der står han. Drømmeprinsen. Aladdin. Brudgommen. Se bilder. Vi var lamslått av musikken, fargene, menneskene og denne unge mannen som så litt brydd ut på sin hvite hest, men herremin så fantastisk! Ord kan ikke beskrive følelsen, men det er det flotteste og mest spektakulære syn siden… siden… vi var 6 år og så Løvenes konge for første gang?

·         Nye brøl fra badet, vannet er fremdeles skåldende. Ler igjen. Er det vannet eller undertøyet som er så skittent? Ugh. Jaja, det er vel ingen som skal lukte på oss…??

 

Brudgommen og hans følge. Fargerike, dansende, smilende mennesker. Det var så flott!!

 

I kveld skal vi møte Jay og Merel på taket for å se Octopussy og spise middag. Hvis noen et øyeblikk er i tvil; vi har det fantastisk. Midt i døden og elendigheten, sårstell, blod og gørr, så er India helt utrolig. Det er magisk. Anbefalt reisemål? Dra til India!!