Historien om kua Hippi

Dette innlegget var vanskeligere å skrive enn det jeg tror det er å lese…  Det advares mot sterke bilder for dem som ikke er vant til bilder av blod og gørr…

Tirsdag var en usedvanlig treig dag. Veterinæren har ikke vært på Animal Aid enda, hun har vært ute og gjort andre ting i en annen by, så vi har brukt de siste dagene på å hjelpe til med rutinearbeid på senteret, blitt kjent med dyra og de ansatte, og satt oss inn i kultur, liv og dyreholdet i India. Tirsdag, som dag nr 3 i rekka, var derfor ganske kjedelig. Uten veterinær til stede ble det ikke foretatt spesiell behandling, diagnostisering eller operasjoner. Sa jeg kjedelig? Vi står opp halv 8. Spiser frokost – 4 loffeskiver med smør og syltetøy og en kopp te (det er omågjøre å ikke bli tissatrengt før man er tilbake på hotellet om kvelden, ingen av oss vil sitte på huk over hullet i gulvet…) Rickshawduden henter oss klokka 9 og kjører oss ut til senteret, det tar 45 minutter og rister skikkelig. Den brøt sammen to ganger på mandag, men da var vi 4 stykker + sjåføren, og det ble nok litt voldsomt. Vi hadde selskap av Linus fra Sverige en dag, mens Jay fra Singapore skal være sammen med oss hele perioden – han er en skikkelig alright fyr, dessuten snakker han punjabi, det er veldig praktisk! Klokka 11 er det ”Chai-time” – tepause. 13-14 er det lunsj, vi tør ikke spise den lokale gatematen, så vi har med et par skiver loff og en flaske vann. Stemninga er ikke super etter lunsj, da er vi litt mindre sultne, men fôra på bare loff og vann. Mulig det vil lønne seg å ta med en sjokolade… Klokka 15 er det chai-time igjen, og så pakker vi sekken 17. En rutineprega hverdag der altså. Også på tirsdag.

Stemninga begynte å helle mot ”gå hjem snart?” 14.30. Det var en halvtime til chai, og ingen av oss hadde spesielt lyst på den søte, tyktflytende teen. Dessuten var ledende dyrepleier borte, Erika var på utflukt med mannen sin, og den eneste andre i administrasjonen som snakket engelsk hadde tatt seg fri. Mer om Inderes evne til å ta seg fri en annen gang (det er en ganske snodig greie). Heldigvis hadde vi Jay, som med sin punjabi  i noen grad kan kommunisere med folk som snakker hindi.  Akkurat da vi var i ferd med å takke for oss kom ambulansen. Ut drassa de to kuer, en bitteliten og en litt større. Den lille lå helt stille og så ut til å være i sjokk, den store lå nede og hadde ”noe” hengende ut bak. Vi styrta frem og gjorde oss opp en mening. Inderene så forundret ut. De hadde ingen leder, ingen sjefsdyrepleier, ingen veterinær. De snudde seg mot veterinærstudentene. ”Sick. Yes?” Ja. Hun er syk. ”Wound. Yes?” Nei. Ikke sår. Prolaps. Uterin prolaps. Understand? Jay oversetter etter beste evne. En uterusprolaps er ikke veldig uvanlig hos ku og sau, det innebærer at hele eller deler av livmora vrenges ut gjennom vaginalåpningen og henger på utsiden av dyret. Det kan se verre ut enn det er.

 

Slik ser en uterusprolaps ut. Det er ganske guffent.

 

 ”Dying. Yes?”. Nei! Trenger ikke dø av uterusprolaps. Det kan fikses. Airina har sett det før. Karin har bare sett et par bilder. Noen ringer Erika, som kommer kort tid senere. I mellomtiden har vi pakket inn livmora i et vått håndkle. Kua ligger fremdeles nede, er blek og svak. Gutta som henta henne forteller at en hund har spist på henne ”bak der”. Vi ser et sår, men klarer ikke vurdere alvorlighetsgraden. Vi diskuterer med Erika hva vi skal gjøre. Skal vi reponere? Kan man amputere? Airina spurte om det på NVH en gang, og fikk til svar at sånt gjøres ikke i Norge. Nå banner vi høyt over at ingen tok seg bryet med å forklare i korte trekk hvordan en slik amputasjon foregår, for vi har ingen formening om hvor lenge denne livmora har vært på utsiden av dyret. Timer? Dager? Ingen kan svare, ingen vet. De vet bare at hun fikk en kalv, og at kalven er død. Kanskje har hun hatt fødselsvansker, også har mennesker prøvd å dra ut kalven, og ødelagt livmora samtidig? Fosterhinnene sitter fremdeles igjen, og ligger som en beskyttende hinne rundt det hele. Erika ringer en veterinær hun kjenner, en brite som har drevet med produksjonsdyr i India i mange år. Jay tar samtalen, vi antar han er den av oss som har best engelskkunnskaper, selv om han er 2.årsstudent og driver med preklinikk, mens vi har vært i klinikken ett år allerede. Det bestemmes at vi skal reponere – dytte hele livmora tilbake der den skal være, og sy sammen deler av vulva for å hindre at den kommer ut igjen.

Det rives i skuffer og skap, letes etter utstyr. Det finnes ikke utstyr. Vi må bedøve kua, men med hva? Vi bestemmer oss for epidural med lidokain, det er det eneste vi har tilgjengelig som vil koble ut bakparten så ikke hun kjenner noe – for dette blir vondt! Lang nål? Vi har en rosa kanyle, den er nok i minste laget, men vi prøver. Noe å sy med? Vi finner en nål som brukes til å hekle nett og en type gassbind. Korte, usterile hansker. Jodløsning. Ber noen skaffe desinfisert vann, antibiotika og noe som kan holde fluene unna. Og en flaske til å dytte faenskapet inn igjen med. Man tager vad man haver?! Vi stoppa opp et øyeblikk og så på hverandre. Kan vi klare dette? Nei, men vi har ikke noe valg. Vi prøver, feiler og hun dør, eller vi lar være og hun dør. Vi kan jo lykkes. Teoretisk sett. Trekk pusten dypt, og 3, 2, 1…

Erika kom bort til oss mens vi forberedte oss. Ønsket oss lykke til. ”Jeg må gå”, sa hun. ”Jeg kan ikke være her. Men ingen klandrer dere hvis noe går galt.” Hun så oss dypt inn i øynene da hun sa det, og meningen lå klart i lufta. Vi var alle veldig klar over at dette var høyrisiko.

Epidural på ku som ligger i sideleie viste seg skikkelig klønte. Også med rosa kanyle da. Det var jubelstemning da nåla plutselig passerte inn der den skulle. Kua ble lagt i en mer praktisk stilling i brystleie, og refleksene testet – anestesien satt! Kan noen tro det? Vi var ganske sjokkert selv… Vasking og rensing gikk overraskende greit – det hele så faktisk slett ikke verst ut da vi var ferdige. Ved å fjerne fosterhinnene fikk vi frem frisk og normal slimhinne, som neppe har vært ute så lenge som vi trodde. Airina tok første økt, og fikk raskt og greit hele livmora inn på innsiden av kua. Deretter fulgte en runde dytting på plass, sørge for at livmorhornene lå der de skulle. Vi fikk Jay til å kjenne også, han skal tross alt kunne dette snart han og! Enige om at alt lå på plass begynte den omfattende oppgaven med å sy. Nå syntes skaden fra hunden bedre. En større bit av vulva (= ytre kjønnslepper) på høyre side var tygget tvers av. Karin sørget for å sy sammen sårkantene så godt som mulig uten å ødelegge mer, og for å gi en strammere vulva for del 2. Airina, som hadde en idé om hvordan dette skulle se ut, tok seg av å sy sammen kjønnsleppene slik at de lå som en barriere for å hindre ny prolaps. Dette viste seg lettere sagt enn gjort, på grunn av såret laget av hunden. Dessuten var nåla langt i fra skarp, tjukk som en liten blyant. Skalpell fra motsatt side, iherdig dytting og takk og lov for anestesi! Stakkars, stakkars ku. Vi klarte det sammen. Dirigerte gutta rundt, selv om de ikke forsto ett ord. De fikk i henne væske i.v, kalsium, antibiotika, smertestillende, betennelsesdempende. Jay fikk beskjed om å kontrollere puls. To skritt tilbake, kua i en bedre stilling og vantro da hun løfter hodet og drikker selv.

 

Reponering = dytte alt tilbake på plass. Det gikk overraskende greit.

 

 

Dette er vel definisjonen av feltveterinær. Utendørsoperasjon med det man har tilgjengelig, mens de andre dyra spiser rundt oss.

 

 

En hund har tatt en jafs av de ytre kjønnsleppene. Vi har sydd etter beste evne.

 

Hun skal hete Hippi! Hippi, dyrenes beskytter! Det må jo være god karma å hete Hippi når man er ei ku som akkurat har overlevd to veterinærstudenters reponering av uterusprolaps helt uten veiledning? Fremdeles i dårlig form, vel og merke. Bekymringsverdig dårlig form. Mer væske. Blek og med svak puls. Blødning? Hun virker anemisk. Hvor blør det fra? Vi finner ingen blødning. Kanskje mista hun mye blod under fødsel. Vi finner to spener der melka er rød og tjukk av puss, og ber dem sørge for å melke henne ut. Legger henne på madrass og pakker inn i tepper. Hun skjelver og fryser. Vi får ikke gjort mer. Rickshawen har allerede fått 100 rupi ekstra for å vente på oss, det er mørkt og kaldt. Hjem i dusjen, klærne gjennomvåte av vann, urin, udefinerte kroppsvæsker, medisiner og møkk. Men litt stolte. Jaggu meg… det funka?

 

Slik så det ut til slutt... kanskje ikke helt lekkert, og for langt ned på grunn av såret som måtte sys først. Tråden er gul fordi den er drukna i jod.

 

 

Lykken var stor da Hippi drakk vann selv

 

 

Her ser hun bedre ut, og vi hadde håp om at det skulle ordne seg.

 

I dag er det onsdag. Vi dro ut igjen som vanlig, og løp inn i stordyrsområdet for å se til Hippi. Det var et deprimerende syn. På ett eller annet tidspunkt i løpet av natta har hun forsøkt, og sikkert klart, å reise seg – og deler av livmora er igjen ute. Mye mindre enn før, noe av suturen har holdt. Men hun er så svak. Blek, kald og med svak puls. Inderene har gitt henne opp. ”Dying” sier de, og går sin vei.

Veterinæren kom i dag, men viste ingen videre interesse. Hun kunne derimot fortelle oss at blodsugende parasitter er vanlig, og at det sikkert er årsaken til anemien. At det ikke er noe vi kan gjøre, annet enn å forsøke å reponere på nytt. Vi er demotivert. Ingen rundt oss ser ut til å forstå frustrasjonen. Hun er ikke prioritert, vi tar det etter lunsj. Eller etter siste chai. I ettermiddag. Til slutt var det for sent å gjøre noe som helst. Hippi ble dårligere, og vi satt sammen med henne alle tre. Tre veterinærstudenter som har reist langt hjemmefra for å gjøre en forskjell. Som har gjort sitt aller ytterste for å redde en ku.

I Norge dør ikke kuer av seg selv. Hvis de gjør det så går det fort, eller det er ingen som ser det fordi det er natt og hun ble akutt syk. Og vi har sett kuer dø før, på slakteri og på obduksjonssalen ved NVH. Da skjelver og rykker de noen sekunder, før de blir tappa for blod og blir stille. Jeg unner ingen å se en ku dø. Særlig ikke en de bryr seg om. En de har jobba tappert for å redde. Først fikk hun kramper. Dødskramper. Nå vet vi hva det innebærer. De varte og rakk. Igjen og igjen. Sekundene og minuttene sneglet seg av gårde, der vi satt og ikke fikk gjort annet enn å stryke henne over mulen og forsøke å holde fluene unna. Kramper. Kramper. Kramper. Og så ble det stille. Det er sant det de sier om at du kan se på øynene når sjelen forsvinner. De blir matte med en gang. Og i det øynene til Hippi gikk fra blanke til matte slapp én dråpe taket i øyekroken og trillet sakte ned ansiktet hennes. Jay lukket øynene hennes og gikk sin vei.

 

Hun ble sakte dårligere, og til slutt var det ingenting annet å gjøre enn å sitte og vente. Man kan ikke holde en ku i hånda. Men man kan holde fluene unna.

 

 

Og nå er det Karin som skriver resten av historien, for jeg kan bare gjengi det som skjedde gjennom egne ord.

Jeg vet ikke hvor Airina ble av. Selv måtte jeg gå. Vekk fra Hippi. Vekk fra India, helst. Jeg stirra tomt på grisebingen en stund, før jeg til slutt fant meg selv på vei til handicap-avdelingen. En av de indiske dyrepleierene, og jeg lover å finne ut hva han heter og ta et bilde av ham, som hjalp oss hele tirsdag kveld og som er et av de nydeligste menneskene her, så på meg i det jeg passerte. ”Cow die everyday” sa han, og smilte medfølende. ”I know” svarte jeg, og svelget. Svelget igjen. Gikk inn i handicap-avdelingen alene. En stor innhegning laget spesielt for de hundene som ikke kan gå ordentlig. Stort sett er de lamme i bakparten etter påkjørsler. De beveger seg dårlig, og elsker å få besøk. Jeg fant en stor lys hannhund, og krøp sammen på bakken sammen med ham. Snuteterapi. Svelget og svelget. Jeg vet ikke når tårene vant, merket ikke at de rant før alt var vått. Jeg vet ikke når de sluttet, når kroppen føltes tom. Og jeg visste ikke at en ku kunne få meg til å føle meg så ufattelig hjelpeløs.

Det handler ikke om Hippi. Det handler ikke om den ene kua. For de har jo rett, kuer dør hver dag. Det er bare at det er dét som er problemet. Kuer dør sånn som dette hver eneste dag. Sakte. I smerter. Alene. De ligger i grøftekanten med magene fulle av plast, og blir spist av fluer, larver, hunder og fugler. Hver dag. Og ingen har lov til å hjelpe dem ut av livet. Vi får ikke gjort noe som helst. Vi fikk ikke gjort noe for Hippi. Vi prøvde å redde henne, men kunne ikke. Vi innså at hun var for syk, men kunne ikke avlive henne. For det ville være å bryte indisk lov, og det kan vi ikke gjøre. Det kan vi virkelig ikke! Vi er besøkende her, vi kunne ikke avlivet henne i dag. Selv om det var den mest naturlige løsningen. Også i går var det den mest naturlige løsningen. Reponering var andrevalg.

Vi har snakket om det utover dagen, vi måtte jo det. Bearbeide. Debriefe. Snakke om hva som gjorde reaksjonene våre så voldsomme. Hvorfor vi sørget sånn akkurat i dag, akkurat denne gangen, når vi allerede har sett 4-5 andre kuer dø. Det handler om hjelpeløsheten. Om å ikke kunne gjøre noe. Om å måtte se på denne lidelsen, og ikke ha noe å kaste inn mot den. Sorgen over å ikke strekke til i yrket vi har valgt. For vi har lovet på tro å ære å beskytte dyra mot smerte. Det kan man ikke i Rajasthan. Og det er ufattelig vondt.

Kjære Hippi. Takk. Og unnskyld.

Dette har vært en dårlig dag. Friskt mot i morgen...