Sjekk de føttene, a!

Dette innlegget blir ikke så langt, det er ikke så fryktelig mye å skrive. I stedet prøver vi å laste opp så mange bilder som mulig av klauver og hover som vi klarer. Det er nemlig godt med materiale å ta for seg!

Det er vanskelig, om ikke umulig, å vite årsaken til alle disse deformitetene. En del er helt sikkert forårsaket av brudd som har grodd feil. Noe er sikkert medfødt, av disse medfødte kunne kanskje noen vært ”rydda opp i” mens dyret var ungt. Og så er det noen vi mistenker at har annen diagnostikk i bunnen, mulig en overvekst av horn eller bindevev. Uansett er det fine bilder og spennende kasus. Den kjipe siden er jo at vi ikke har noe røntgenapparat, og ingen historie å ta for oss, så vi kommer ikke noe lenger for å finne årsaker og eventuelt løsninger. Noe av disse kunne sikkert blitt bedre av litt beskjæring, men de aller fleste har kroniske forandringer.

 

 

Her skiftes det klauvbandasjer

 

Finn en feil?

 

Ortopedisk avdeling Udaipur

 

Avliv, avliv, avliv!!!

 

 

Litt flat i nedtråkket der kanskje?

 

Her er det også noe galt...

 

Ingen av oss kan sitte sånn. Det skal vel strengt talt ikke kuer kunne heller...

 

Ytterklauva er revet av i en ulykke

 

Her mangler det mye klauv, men det gror fint og tråkkes på foten

 

En liten bandasje over et brudd.... med spjelk!

 

 

 

Mer flatt ganglag

 

Klumpfot? Vi vet ikke hva dette er, den har sett sånn ut i månedsvis

Utover klauvhelse har vi fordypa oss i mat (vi har vært på kurs, hvem vil komme på indisk på nyåret?), usunne drikkevaner (ja takk, jeg tar gjerne en milkshake til!) og shopping (Levi’sbukser til 200kr?!). Sekkene begynner å bli tunge. Det er bekymringsverdig, vi har bare 15kg inkludert på Air India, og vi kom hit med 12… Uh-oh. Vi har lagt igjen en del klær, og dumper en del av det som har vært i kontakt med sjuke dyr før vi reiser (skoa til Karin for eksempel, som var hvite før de drukna i bæsj og blod). Hvis vi får overvektsproblemer – utover de åpenbare vi allerede har som følge av alt for mange milkshakes – så kan vi jo alltids prøve å stikke til mannen i skranken en liten lapp. Korrupt much?

Vi blir tilbudt hasj daglig nå, selv om vi aldri har takka ja. Det er nødvendigvis forbudt å selge, men tilgangen virker å være upåklagelig likevel. Mistenker at de ikke er like pushy på innfødte. Men vi er blitt rå på å ignorere rop om ting til salgs og spørsmål om hvor vi er fra. De fleste gjetter Tyskland. Noen prøver seg på Spania, hvilket vi ikke kan skjønne annet enn at er helt på trynet, vi er fremdeles bleikere enn alle rundt oss. Dessverre er vi lett gjenkjennelige, og har nå et utall butikker vi ikke kan gå inn i, men må løpe litt fort forbi, fordi vi har ”lovt” å komme tilbake. Skitt au, de selger det samme rælet overalt. Julegaveshoppinga er unnagjort, og vi er fornøyde smurfer som pakker sekker og gleder oss til å se Delhi om bare to dager. Spennende!

Vi lovte historien om gatebikkja! Karin var på tur alene for å kjøpe juice, og ble haia inn av sønnen til restauranteieren på hjørnet. Vi kaller faren ”the creep” og sønnen ”little creep”. For å gjøre en lang historie kort; de driver med massasje ”på si”, og har et rykte for å ha liten forståelse for ordet nei. Jim kunne fortelle at creep-senior har vært saksøkt for å være langfingra. Nuvel, vi har holdt oss unna, og etter en ukes tid med desperate forsøk på å få oss til å spise der ga de opp. Men her sto altså creep-junior og veiva med armene, og en høflig, bleik nordmann kjente angsten krype opp i nakken. Å nei, å nei, å nei!

I motsetning til tidligere var det denne gang ikke interessant å vite om det kunne oversettes noe fra norsk til engelsk. Er du veterinær? Eh. Nei. Student? Fint, du er veterinær. Nei, altså… Bra! Det er en hund, den har brukket beinet. Faen. Jaja, han virka så oppriktig bekymra, og det var masse folk rundt, og hunden skulle være ”rett her borte”, så fulgte hun jaggu etter. Unnskyld til mammaen som neppe er imponert.

Ned en trang gate og inn et trangere smug, over en mur i en privat hage. Der var det en hund, en tispe. Det skulle ikke en veterinær til, det holdt i massevis med en student, for å konkludere med at beinet var brukket. Veldig. Midt på leggen på frambeinet. Heldigvis ikke åpent, men åpenbart fryktelig vondt. Neste konklusjon: hun har valper. 3 stk. Tjukke som julegriser, og omtrent 4 uker gamle. Creep-junior ser forventningsfullt opp og spør om det kan fikses. Øh… eh… vet ikke?

Karin tok til vett og henta hjelp. Henta Airina, Jay og Amy. Vi fant igjen hunden, konfererte med Animal Aid, og tok en avgjørelse på at hunden sannsynligvis har det best hvis hun får være der hun er. Det er bedre for både henne og valpene å være et sted der hun er kjent, hvor noen mater henne. Derfra gjaldt det bare å få tak i bandasjemateriale – det hadde de på apoteket. Vi fant pinner til å spjelke med og fikk creep-junior til å holde tispa. Så satt vi der da, og spjelka hundebein på trappa. Vi sto for underholdninga den kvelden, det var en grei folkemengde som så på oss til slutt. I tillegg til å stabilisere bruddet fikk vi gitt henne smertestillende, og ordre om at hun skulle ha god tilgang på mat og vann, og jevnlig tilsyn.

 

Bandasjering

 

Vi skifta bandasje dagen etter, den første satt for dårlig. Nå sitter den fint, og har ikke sklidd ned. Amy skal være her en uke til, og skifter på nytt før hun reiser. Så må krypene på hjørnet ta av bandasjen om ytterligere noen uker. Vi får håpe det går bra! Det er mer enn én hund her som går rundt med haltheter som følge av ubehandla beinbrudd, hun har uansett ikke dårligere forutsetninger enn dem – men vi håper jo at bruddet gror greit så hun kan bruke beinet normalt. Stakkars snuppa…

 

Det står ikke på innsatsviljen i allefall!

 

Nå blir det ikke så mange flere innlegg fra India. Hvis vi ikke får oppdatert i morgen så kan det hende nettilgangen blir borte fra tirsdag morgen. Vi reiser til Delhi tirsdag formiddag. Om 5 døgn er vi i Norge! Hu og hei, tida flyr. Igjen takk til alle som har bidratt med gode ord, penger, tanker og delinger av bloggen. Det er fremdeles lov å dele bloggen forresten!

God 3.søndag i advent. Ta vare på hverandre!

 

Den mest fornærma bikkja i Udaipur

Et eselevangelium

Det viktigste dyret i juleevangeliet var et esel. Eller flere. De tre vise menn kom vel med gull og grønne skoger på eselryggen de og? Eller er man så rik når man er vis at man kan ankomme Betlehem på hesteryggen eller per kamel? Det var i hvertfall ett esel i Betlehem, som har fått evig plass i historiebøkene. Surt nok uten navn. Og helt uten å endre noens holdninger. Eselet er og blir et bruksdyr. Det mest brukte og misbrukte dyret i hele verden.

Esel. Donkey. Ass (heldig med den). Jack og Jenny. Equus africanus asinus. Et domestisert dyr i hestefamilien. Dog ikke en hest! Disse tøffe små dyra må ikke forveksles med den store slektningen som småjentene er så glad i, de er mye traustere. Esler tåler enormt store påkjenninger, de er avlet frem for å kunne jobbe hardt og lenge for lite mat og vann. Man vet at esler har vært brukt som trekk- og lastedyr i minst 5000 år, antatt domestisert mellom 3000 og 4000 år før Kristus i eller i nærheten av Egypt. Det er i dag ca 40 millioner esler på verdensbasis. Det er mange dyr det! (De ville slektningene er på sin side utrydningstruede).

 

Airina har fått et hjerte for esler!

 

I India er det tradisjonelt den laveste kasten som har esler. Det er visst gjennomgående i hele verden, eslene holdes av de fattigste i samfunnet, dem som lever langt under fattigdomsgrensen. Disse menneskene har ikke råd til et sterkere dyr (kamel, elefant, hest osv). De tar til takke med eselet, et lite nyttedyr som ikke trenger å fôres. For disse menneskene har sjeldent mat nok selv, de tjener lite og spiser lite. Eselet er tilpasset et liv på lavkalorikost; de spiser gress og ”skrot” som de finner i veikanten. Det koster med andre ord lite eller ingenting å holde et esel.

 

Eselutsikt fra rickshawen på vei til jobb!

 

I India er det hingstene som brukes aktivt. De bærer tunge lass med varer eller utstyr. Tradisjonelt ble de brukt i gruvedrift eller til å hente stein fra fjellet, fordi de er så små at de kommer frem der andre dyr ikke klarer å gå. Dessuten er de utholdende, og de er enkle å laste av og på. Fremdeles brukes esler i India til å bære stein, for eksempel til og fra byggeplasser. Når arbeidsdagen er over setter sjefen seg på eselet selv og rir inn i solnedgangen.

Hoppene brukes ikke like hardt som hingstene, i allefall ikke i det området vi er. Hoppene går stort sett rundt og gresser, og er drektige. Hoppa eksisterer for å skaffe nye esler til verden. Dersom en familie klarer å sørge for å alltid ha ei drektig hoppe så går de i prinsippet ikke tom for esler til den daglige driften. Hvor lenge et esel lever er variabelt. I utgangspunktet kan de selvfølgelig leve i årevis, men det er sjeldent virkeligheten. Hingstene har spesielt kort forventet levetid, fordi de brukes så hardt. De settes i arbeid så fort som mulig, vi har ikke noen eksakt alder eller størrelse på når folk mener de er klare for å jobbe. Så brukes de til de en dag ramler i bakken. Det er den brutale virkeligheten. Esler jobbes i hjel.

 

Esler!

I noen områder er eselliv målt i arbeidssesonger. En sesong kan være så mangt, men ligger som regel et sted mellom 6 og 9 måneder. Det er ikke uvanlig at et esel lever én sesong (+ tiden som føll før det settes i arbeid, selvfølgelig). Eselet dør ”på post”. De bare kneler. Kaputt. Katam! Esel ferdig.

For at eslene ikke skal løpe av gårde bindes beina sammen. Frambein + bakbein. Eselet kan bare gå i vanlig skritt, det kan ikke galoppere. Hva man bruker for å binde sammen beina med varierer, og materialet som brukes har mye å si for velferden til dyra. Dessverre har vi sett veldig mange eksempler her på esler som har hatt beina bundet sammen med tynne tråder av nylon eller til og med ståltråd. Slike materialer gnager seg inn i huden, og over tid også beinet. Eslene kommer inn med stygge sår og alvorlige haltheter. De blir aldri helt fine igjen.

 

 

Her synes gamle sår etter bånd rundt beina godt

 

Og det er mye halthet på esel. Masse! Ikke bare på grunn av bånd på beina, men oftere på grunn av feilbelastninger over tid. De går på hardt underlag og bærer ekstremt tunge lass, hver dag i uker og måneder. De får ikke hovstell, og hvis de feilbelaster en periode blir hovene fort deformerte. En del vi har sett her har for stramme eller for slakke sener i leddene, og står derfor alt for flatt eller alt for steilt. Dessuten er det mye skader som følge av påkjørsler. Færre enn på ku, de går kanskje ikke like mye rundt på veiene i mørket, men absolutt skader.

 

Amputasjonsesel

 

 

Flere sår etter beinbinding, her høyt opp på beinet.

 

Et av problemene med å behandle og rehabilitere esler er at de ikke uten videre kan leveres tilbake til eieren. De trenger jo strengt talt ikke å være på senteret når de er litt skeive i beina, men ellers helt friske. Men hvis de sendes tilbake vil eieren straks ta dem i bruk igjen. Det er ingenting som heter pensjonisttilværelse når du er esel. Hos Animal Aid har de derfor en større flokk esler som er permanent plassert der, som har deformiteter som gjør at de aldri bør brukes til arbeid igjen.

Skeiv i skøytene? 

Eslene her går sammen med kuene, og de går sammen uavhengig av kjønn. Det har vist seg vanskelig. For det første er eselhingster ikke spesielt vennlige mot hverandre. Eslene er ment å leve i ”harem”, en hingst med mange hopper. Når hanner og hunner står sammen slåss de. Ikke voldsomt, det er faktisk overraskende rolig her, men det er absolutt konflikter. Når hoppene etter hvert som året går kommer i brunst blir det helt sikkert et leven uten sammenligning. Vi får jo håpe at de klarer å kastrere alle hingstene sine før det…

Et annet problem er at esler og kyr har veldig ulikt behov for næring. Eslene er laget for å overleve på veldig lite, men samtidig for å spise så mye som mulig når det er tilgjengelig fôr. Eslene hos Animal Aid er skikkelig tjukke. De spiser kraftfor som legges ut til kuene. De triller av gårde hvis de dyttes over ende. Tjukkeboller! Planen på sikt er å skille av slik at hingster og hopper er hver for seg, og ikke på samme sted som kyrne. Det ligger nok noen år inn i fremtiden.

 

Overfôring av esel!

 

Utover alle andre klassiske utfordringer ved å behandle syke og skadde dyr er esler i en særklasse, de viser tilnærmet ingen symptomer. En hest med kolikk ruller seg og graver. Har uttalt endret adferd. Et esel kan dø av kolikk uten at noen merket noe som helst. Eselet er som kaninen; når eieren skjønner at noe er galt er det stort sett for sent. Dette er helt vanlig adferd hos byttedyr, de skjuler alle svakheter, for svakhet = sårbarhet. Dyr som viser svakheter selekteres ut av rovdyra. Esler er flinke til å ”passe på seg selv”. Det er denne egenskapen som har gitt eslene rykte for å være spesielt sta. Det er fryktelig vanskelig å tvinge eller skremme et esel til å gjøre noe det oppfatter som potensielt farlig. Eslene har ikke den tilknytningen til mennesker som for eksempel hestene har, og stoler ikke på mennesker like lett som hesten. Eseldrivere kjenner dyra sine godt, og de har utført de samme oppgavene i generasjoner. Føllet er med når flokken flyttes. Derfor er det sjeldent noe problem å bruke dem til de oppgavene de er tiltenkt.

 

Det mangler noe her...

 

Vi har en eselhistorie, og som så mange andre historier her så er det en vanskelig en. Hovedproblemet med eselet vårt er ikke eselet, men menneskene. Den grunnleggende forskjellen mellom oss, som norske studenter, og menneskene som driver Animal Aid. Ingenting vondt om dem. Men de er idealistiske amerikanere og kaller seg selv ”dyrerettighetsforkjempere”. Vi har hatt noen diskusjoner, særlig de siste dagene, om hva det egentlig betyr. Vi mener nemlig selv at vi i aller høyeste grad kjemper for dyras rettigheter. I vår verden er det i dyras interesse å slippe å lide når de blir syke eller skadet. Vi mener dyr har rett til en smertefri død. Her er holdningen at dyr har rett til å leve så lenge som mulig, de har rett til å dø av seg selv. Man kan tillate at dyr lever i smerter over lengre tid, hvis det finnes snev av håp om at det kan bli bedre igjen.

Problemet er at det svært sjeldent er noe håp om bedring. Disse menneskene har ingen bakgrunn i helsefag på verken dyr eller mennesker. De har heller ingen problemer med å innrømme at de ikke engang har bakgrunn i biologi, eller helt basal naturfag. De har heller ingen tidligere erfaring med dyrehold, og har aldri eid egne husdyr. De kan ikke lese dyr, og de har ingen forståelse for symptomer som indikerer smerte eller frykt, og heller ingen formening om hva som er alvorlig og ikke. De kan ikke vurdere om et dyr kan bli friskt igjen, de bare antar at alt kan kureres. Og de stoler ikke på veterinæren sin. Ikke i det heletatt. Så lite at vi hadde et aldri så lite anfall av fly forbanna, nettopp på grunn av eselet.

 

Vi liker ikke at esler ikke behandles pent!

Det aktuelle eselet ble nevnt så vidt i forrige innlegg. Det var en hingst som kom inn etter å ha ligget (i følge innringer) en dag uten å kunne reise seg. Han kom inn til oss tidlig i uka. Det ble fort klart at dette var mye mer enn ”ligget ett døgn”. Dette var et dyr som ikke kunne reise seg, selv om det prøvde febrilsk. Han sparket vilt med frambeina, og kava rundt i bingen. Kom seg opp i en sittende stilling, på venstre side, men så ramla han ned igjen. Hardt. Hodet smalt i bakken hver gang han prøvde. Mellom forsøkene på å reise seg lå han flatsides på bakken. Høy respirasjon, sprikende nesebor, store, vidåpne øyne. Et dyr i panikk. Musklene rykket hele tiden, han skalv, med ører som forsøkte å lytte alle veier på en gang. Det var ikke et øyeblikk tvil for oss om at denne hingsten var vettskremt, og hadde dødsangst.

 

Esler trenger også kjærlighet!

 

For husk at esler er byttedyr. De er planteetere, og planteetere blir spist av kjøttetere. Her ligger det et esel flatt på bakken, som ikke klarer å flykte. I naturen er det per definisjon et dødt esel. Alle instinkter i dyret sier ”kom deg opp!”. Men dette dyret kom ikke opp.

Vi gjorde en rask undersøkelse, og klarte å løfte ham opp i stående stilling (de veier ikke all verdens, og han tok jo i alt han hadde med frambeina). Med støtte klarte han å stå. Han drakk vann, masse vann, og spiste høy. I mellomtiden gjorde vi det vi klarte av undersøkelser. Først: ingen brudd. Vi fant ingen defekter i beinstrukturen som skulle tilsi at han ikke kunne stå. Ingen smertereaksjoner heller, selv om det er fryktelig vanskelig å bedømme på esel. Det vi derimot fant var svært nedsatte reflekser. På venstre bakbein totalt fraværende. På høyre bare sterkt nedsatt. Vi fant også store hårløse partier på bakparten som tilsa at dette dyret ikke har ligget ett døgn. Han har ligget en uke. Kanskje to. I hvertfall har han ligget lenge. Alt for lenge. Det er med esel som med ku; har de ligget nede i 3-4 dager så er tusen og ett stort sett ute. Musklene tåler det ikke, og muskelskadene er irreversible.

 

Eselkos!

Vi vet ikke hva som var galt med eselet. Det vi vet sikkert er at det var nevrologisk. Det kan ha vært en abscess i ryggen. Det kan ha vært toksisk. Ingen vet tross alt hva disse eslene får i seg. Kanskje var det et gammelt esel, og at problemene var alderdomsrelatert. Eller genetiske? Det finnes sykdommer på andre arter som gir lignende symptomer. Ikke vet vi, det blir jo aldri noen obduksjoner eller prøvetagninger uansett her.

Det som er helt sikkert er at eselet ikke ble bedre. Han ble ikke akutt verre heller, men for hver time han lå nede ble han svakere. Stresset over å være på en ny plass, hvor bikkjene (rovdyra) bjeffer rundt på alle kanter, med folk som bøyer seg over, løfter og drar, ble veldig mye. Vi tryglet om avlivning. Prøvde å argumentere saklig, selv om vi var frustrerte og lei oss, for hvorfor dette umulig kom til å gå bra. Vi møtte enormt med motstand. Sjokkerende mye motstand. Motargumenter om at de har sett hunder som har vært lamme i bakbeina bli friske. Det var ingen åpning for å forklare at esler ikke kan sammenlignes med hunder. 150kg vs 15kg. Byttedyr vs rovdyr. Våre forsøk på å forklare hvorfor vi så at eselet led møtte døve ører. Ikke hos veterinæren, for ordens skyld, men hos eierne. Og eieren har alltid siste ord. Vi kunne ikke annet enn å stå på sidelinja og vente. Håpe at de skulle ta til fornuft.

I dag morges kom vi til et esel som lå helt flatt. Dopa ned kanskje? Han sparka jo alle de andre dyra. Og seg selv. Vi undersøkte ham, og kom til en rystende konklusjon; han har falt igjen. Men nå må han ha falt fra større høyde, ikke de 20-30cm han klarte å løfte seg selv. Han må ha vært hjulpet opp, for så å ramle hele veien ned i bakken med full tyngde. Han hadde store sår på skuldra og i ansiktet. Over mulen og over øynene. Respirasjonsrate på over 80. Store, vettskremte øyne. Til slutt sank realiteten inn også hos dem med makt, og han ble avlivet. Sakte. Av en eller annen grunn tok det nesten en time fra første dose avlivningsmiddel ble gitt til dyret slutta å puste. Det var mildt sagt dårlig stemning i den norske leiren. Vi holdt avstand, orka ikke involvere oss lenger. Forstår ikke hvorfor ikke de klarer å avlive et esel uten å stikke det 7-8 ganger. Hvorfor ikke de trekker opp mer enn 10 ml om gangen. Frustrasjon og sinne. Raseri. Sorg. Sorg over et esel som er så lavt på rangstigen at ingen har hjulpet tidligere. Sorg over at dyrenes rettigheter her tolkes så veldig annerledes enn hjemme. Sorg over at vi nok en gang ikke kunne gjøre noen ting for å hjelpe. Det er fryktelig tøft å føle at man ikke får gjort det man kom for. Vi kom for å gjøre livet bedre for dyra. I dag var vår eneste seier at vi til slutt, etter 3 dagers kamp, fikk gjennomslag for avlivning. Den magre trøsten er at eselet ikke lider lenger. Døde dyr lider ikke.

 

Øyne er sjeldens vindu. Esler er også individer.

Kanskje er det vi som tar feil. Kanskje avliver vi for lett. Men dette eselet led, det finnes det ingen tvil om. Frihet fra lidelse er en dyrerettighet.

Det nærmer seg veldig slutten på Indiaoppholdet vårt. Vi reiser til Delhi tirsdag morgen, og flyr til Norge på fredag. Om en uke lander vi på Gardermoen. Vi begynner å glede oss til å komme hjem nå. Vi er slitne og triste. Føler at vi får gjort for lite. Men vi reiste hit vel vitende om at ingen kan redde alle. Alle kan redde noen. Vi har reddet noen. Noen har vi reddet fra døden. Andre har vi reddet fra livet. I neste innlegg skal dere få høre om gatehunden som bor på hjørnet nedenfor hotellet vårt, som har 3 trillrunde valper på 4 uker. Henne har vi kanskje reddet. Det er fint!

Vi håper alle har hatt en fin Luciadag og at noen tok seg bryet med å spise en lussekatt for oss også. Vi har spist latterlig mye mat og drukket øl med 5 av gutta fra senteret. Til sammen var vi 11 stk. Middag og øl til 11? 250 kroner. I morgen spanderer vi lunsj på hele gjengen. Jay har bestilt 30 samosa. Hei ho, må denne dagen bli god!

Det er kjipt og alright

 

Hvor er veterinærstudenten...??

Dagene er veldig variable nå. Veldig! Noen dager flyr timene, vi gjør nytte for oss og opplever spennende ting. Andre dager sitter vi og stirrer fremfor oss i timesvis, og ser på klokka hvert 5. minutt. Er det lunsj snart? Kan vi ikke bare dra hjem? Jeg er tom for liv på Candy Crush Saga… Jepp, dagene er variable! Men det er vel sånn livet er? Variabelt altså? Ups and downs?

Det er skikkelig kjipt når valper dør i hendene dine fordi kveles, og du ikke kan gjøre noe som helst for å hindre det. Rakk ikke avlive engang. Den bare døde. Airina holdt den tett mot seg, og hatet hele verden samtidig. Påkjørt av sykkel. Knust brystkasse. Ingen håp. Det er skikkelig, skikkelig kjipt. Rett og slett.

 

Denne er også kjip. Hva skal man gjøre, liksom?

 

Noen som tør å gjette hva dette kan være? Vi vet ikke, det er en gatehund vi treffer på innimellom...

 

Når esler ligger flatt og kaver med alle fire beina i panikk, fordi de ikke kan reise seg opp, da er det også skikkelig kjipt. Når det har sår på hele baken, etter dager med sitting. Når eiere ikke vil avlive, fordi de vet best selv. Kjipt å være student. Kjipt å være veterinær. Kjipt å være tilskuer. Får ikke gjort noen ting. Kjipt å vente på at dyr dør av seg selv.

Syke esler er trist. Veldig.

 

Det er kjipt når kalven som var levende for 5 dager siden har slutta å sparke. Når kua har fått mark i sårene sine, og fosterhinnene henger ut. Med nekrotiske karunkler på. Faen. Det er kjipt når kalven ikke kan dras ut vaginalt fordi det er for mye ødem i livmorveggen, og vi må snitte henne åpen. Det er kjipt når blodet renner og ikke lar seg stoppe. Når du reiser hjem vel vitende om at kua dør i natt. Selvfølgelig døde hun. Vi visste det alle sammen.

Forberedelser og beinholding

Keisersnitt på ku. Kalven var død. Kua døde natta etter.

Å våkne halv 1 om natta av magekramper. Ingen søvn. Vel vitende om at man skal på 9 timers ekskursjon neste morgen. Å få servert kald buffet til lunsj på ekskursjon, mens magen fremdeles går på immodium og ibux. Og vann. Å kjøre bil på svingete veier som like godt kunne vært på Vestlandet, når magen fremdeles slår saltomortale.

Noen ganger er livet bare kjipt.

Andre ganger er livet helt ok.

Når man ligger på en massasjebenk, og den indiske dama ikke har hørt om intimgrenser. Når du begynner å fnise, og ikke klarer å stoppe, og hun overser deg fullstendig, bare fortsetter å massere. Finnes det en kroppsoverflate vi IKKE har fått gnidd inn med olje? En time med mangel på intimgrense. Litt løsere i musklene etterpå. Litt mindre ubehag i magen. Da er det ok.

Latterbrøl bak i en bil på en ekskursjon med bra folk, selv om magen er rar. ”It’s typical that the most paranoid of us should get sick. I’m telling you, your brain is willing you into having diarrhea!” Det er ok at Jay prøver å trøste. Magiske opplevelser. Idyllisk landskap. Landsbygda. Å klatre opp i tårnet på et gammelt fort og se helt til evigheten alle veier. Sol i nakken. Gode samtaler. Meditasjon i et gammelt tempel. Det er også helt ok. Bra faktisk.

 

Fine folk på tempeltur!

 

Fint på tur på gamle fort også!

Det er ok å bli kjent med nye folk. Særlig folk som deler våre holdninger og meninger. Folk som interesserer seg for de samme tingene. Det er fint å spise middag sammen med slike folk. Nye og gamle. Det er ok at Amy er veterinær og vil henge med oss. Og at hun gir oss sprøytene så vi kan få behandle selv. Det er ok at dama til Jay kommer i kveld. Det er fint at vi alltid er to.

 

Fortets mur strekker seg 36km rundt i fjellområdet, og er verdens nest største mur etter den kjente storebroren i Kina.

 

Yoga på en tirsdag er også ok. Selv om det er før middag og vi er sultne. Kjeks som er blitt smuler i sekken er ok før yoga. Og vann. Det er ok å gå i indisk pysjbukse hele kvelden. Ok å lese om esler på senga. Ok å glede seg til mat. Det er ok at man ikke klarer å legge beina på nakken eller stå på hodet. Det er ok å være sammen med folk som ler hjertelig.

Ikke rekk tunge til meg, din frekkas!

Noen ganger er livet helt ok.

Likevel.

Det er veldig vanskelig å tilpasse seg i India. Akkurat når man tror at man har fått litt teken på det så ramler man ned i en ny fallgruve. Det er lett å la seg lure. Området vi bor i har jevn tilstrømning av turister. Ikke tusenvis, men et titalls hver dag hele året. De har på et vis tilpassa seg turistene her, og derfor lures vi til å tro at det er slik det er i India. Men det er ikke sånn som dette i India. De er slett ikke ”vestlige” hvis du går ti meter opp gata. Og uansett hvor du går blir du stirra på, som et dyr i bur. Man føler seg aldri helt tilpass. Ingenting er slik vi er vant til. Ikke maten, ikke kulturen, ikke tradisjonene og ikke menneskene.

 

 

 

Bryllup i India gjør litt mer ut av seg enn i Norge...

Eksempel: I Jane-tempelet kan du ikke ha på deg svarte klær, og du kan ikke vise skuldre eller legger. MEN du kan godt komme i sari. Med bar mage. Selv om magen er 10 kilo overvektig og har født 3 barn. På med jakka og av med skoa!

Annet eksempel: Det skal ikke brukes noe som er laget av dyr. Ikke kjøtt og ikke skinn. Dyra skal ikke utnyttes. Men det finnes figurer av guder laget i elfenben. Hæ?? Guden Ganesh, elefantguden, laget i elfenben… Du tuller med meg?

Tredje eksempel: Dere husker loven om de Hellige kuene? Dem som det ikke er lov å slakte? Hvis ikke finner du innlegget her: http://frivilligvet.blogspot.no/2013/11/den-hellige-kua_7616.html
Det viser seg at det finnes et smutthull. Vi lurte på det, nemlig. Det må da finnes et unntak som gjør det mulig å avlive kuer når de lider og åpenbart kommer til å dø snart? Jepp. Indisk lov, den nasjonale loven, tillater avlivning av dyr som lider UAVHENGIG av art! Vi sto sjokkert og stirret vantro på Amy da hun fortalte det. Hvorfor i alle dager gjør vi ikke det da? Kua der beinpipene stikker ut alle veier for eksempel. ÆSJ. Avliv!! Men neida, vi avliver ikke likevel. For det er forbudt i staten Rajasthan, og folk her i dette området (som fremdeles er sterkt preget av tradisjoner og religion) vil aldri akseptere det hvis vi avliver en ku. Animal Aid ville miste retten til å drive rescue senter. Vi ville hatt loven i ryggen om vi avlivet, men folkemassene mot oss. Og som Jay sier, du vil ikke ha folket her mot deg. De straffer deg hardt, og ingen løfter en finger for å stoppe dem.

Åpen femurfraktur. ÆSJBÆSJ! Avliv! Avliv!!

Vi sliter med å akseptere at dyrevelferd betyr noe helt annet her enn hjemme. Vi sliter veldig med å akseptere holdningene som sier at den rette måten er å redde så mange liv som mulig, for en hver pris. At dyr skal leve så lenge som mulig, selv om det betyr at de må lide en periode. Gjerne en lang periode. Vi lever i en verden der kvalitet / kvantitet er sterkt skjøvet mot venstre. Dyra skal ha det godt så lenge de lever, men hvor lenge de lever er lite viktig (slaktedyr!). Erika fortale oss i dag at hun synes mennesker som spiser kjøtt er dårlige mennesker. Hun smilte til Jay da hun sa det. Han er vegetarianer. ”Ikke at jeg ikke tror dere er gode mennesker altså!” sa hun til Karin sekunder senere. Nei, takkskarrufaenmegha! Karin innrømmer glatt at det ikke finnes noe i verden hun har mer lyst på enn en burger akkurat nå. Airina er bare tvers igjennom forbanna.

Nettet er håpløst igjen, men det forsto dere kanskje? Vi har ikke oppdatert på mange dager. Håper ikke trenden fortsetter!

Vi har sett mye og gjort mye. Vært på tur. Sola oss. Blitt brune (røde) på nesa. Har sett for mange dyr dø på kort tid igjen. Men samtidig mange interessante kasus. Og ett kasus som vi MÅ fortelle om, mest fordi det er flaut. Dette er skikkelig, skikkelig flaut.

Åja, dette er amputasjonskua fra lørdag. Noen av pasientene våre klarer seg fint!

Kortversjon:
Kua kom inn liggende for en ukes tid siden. Kanskje litt kortere. 5 dager? Uansett!
Hun hadde sår på alle fire beina. I klauvspalten og i kronranda. Ingen historie, som vanlig. Noen har ringt inn og fortalt om en ku som ikke klarer å reise seg. Hun dras inn i ambulansen og kommer til oss.
Ingen vet hvor lenge kua har ligget. Sårene på beina er ikke ferske. De har noen skorper. På to av beina kryper marken ut av sårene.
Rensing av sår. Middel mot fluelarver. Antibiotika. Smertestillende.
Kua reiser seg ikke. Hun bare ligger. Alle fire beina rett ut.
Det renner fra nese og / eller munn. Sannsynligvis begge deler. Lungebetennelse kanskje?

Diskusjonen oss i mellom var ikke all verdens. Vi lurte litt på dette med beina og luftveiene. Kan det være det samme som gir problemer begge steder?
Hva er greia på beina? Det minner om fotråte. Men kan de ha fotråte her? Det er så tørt!
Har kua to ulike sykdommer? Hvorfor er hun så slapp? Har hun bare ligget for lenge?
Det er ingen andre synlige symptomer fra luftveier enn utflod fra munnen og nesa. Hæ?

Så tenkte vi ikke mer på saken. Kua fikk stelt klauvene sine. Hun ligger enda.

Nå til alle veterinærstudentene der ute, har dere lest hva det står? Legger ved bilder av klauver litt lenger ned, men fasiten står under - så ikke sniktitt før du har tenkt skikkelig (hvis ikke du vet det alt da...).

Tenk deg godt om nå, hvis du ikke allerede river deg i håret over at vi ikke engang tenkte tanken. For det gjorde vi virkelig ikke. Ikke litt engang. Vår eneste diff.diagnose var fotråte. Vi kan si så mye som at det er IKKE fotråte.

Sår i kronranda der altså. På alle fire beina. Og utflod fra munnen og nesa. Se bort i fra nesa da, tenk at det er utflod fra munnen. Ingen av oss åpna opp munnen og titta inn i den. Det burde vi kanskje gjort? Det er et veldig hint, hvis du fremdeles ikke har tenkt tanken.

Amy kom i går. Hun er veterinær, har studert i London, og var ferdig utdanna for 2,5 år siden. Hun har reist litt i India allerede, og jobba på en annen klinikk med sterilisering og vaksinering av løshunder. Hun kasta ett blikk på kua, og så opp på Karin som var ”guide” for henne på hennes første dag hos Animal Aid. ”You should know what this is!” sa hun helt enkelt. Karin perpleks. Stirrer dumt på kua og tilbake opp på Amy. Huh? Vi konkluderte vel med at det eneste vi kom på var fotråte… Mumler noe vagt. ”Think” sier hun. Peker på kronranda igjen. Påpeker hvor sårene er lokalisert. Spør om vi har tittet i munnen. Sikler hun? Ja, hun gjør jo for så vidt det… eller gjorde. Egentlig ikke så mye nå? ”Think!” sier hun igjen. Og så forsvinner all ansiktsfarge. Skammen over å ikke ha tenkt seg om lyser så sterkt at briten ler. ”Yes, it is”.

 

Ååååh, så det kan se sånn ut og? Når det har vart en stund... Uhh!

 

Har du skjønt det? Forstår du hvorfor vi skammer oss? Den ene tingen du SKAL kjenne igjen hvis du noen gang kommer over det i et norsk fjøs. Men som vi ikke så, fordi det ikke var blemmer lenger. De er selvfølgelig sprukket for lengst. Erstattet av sår, som fluelarvene har kost seg i. I munnen har de sikkert grodd alt.

”Foot and mouth” sa Amy og trakk på skuldrene. Som er endemisk i India. Selvfølgelig er det det. Oh the shame, the shame.

Munn og klauvsjuke. Vi har tatt på den kua. Nå får vi i hvertfall ikke lov å reise inn igjen i Norge!

Det får være alt for denne gang. Det er middagstid, og magene skriker. Pasta. Vil ha pasta. Orker ikke mer dal, curry, aloo, kofta, paneer, masala eller papadom. Ikke naan heller. Eller parantha, chapati eller briyani. Er SÅ lei av indisk! (Hilsen Karin). Pinnekjøtt på julaften! Hurra!

 

God natt fra India! Smask og klapp!

Klippe, sage, lime, banke

Det er lørdag i dag, og vi har vært på senteret ene og alene for å observere amputasjon av kubein. Ikke med kubein. Med sag! Yes! Alle andre så litt forstyrra ut da vi hoppa og spratt og jubla for at det skulle amputeres et bein, det er visst ikke lov å se gleden i sånt. Nuvel, vi synes det er spennende! Og helt seriøst, når skal vi noen gang få se amputasjon av kubein igjen?

Dagen starta med et skikkelig slag i trynet. En italiensk veterinær, rett ut fra universitetet (24 år kanskje?), kom dansende inn på plassen med brystkassa fram og rumpa rett ut sånn i halv 10 tida. Han begynte dagen med å ikke si hei, men skravla i vei på italiensk med Antionella. Deretter fulgte han etter henne som en liten valp hele formiddagen, og klarte jaggu å presse ræva si inn på operasjonssalen da hun fjerna et øye på en hund med glaukom. Det betød nødvendigvis at han pressa en av oss ut. Dårlig stemning much?

Jaja, vi kan heve oss over dårlige holdninger, vi er da tross alt høflige (i allefall utad), og har tilbrakt dagen med bandasjering av klauver og væskebehandling av kalver. Ingen av oss orker å være i valpeavdelinga så sent i uka. Vi er slitne, og da sitter følelsene så alt for løst. Man blir lei seg av å jobbe med syke og døende valper. Dessuten er det ingen der som snakker engelsk, så vi blir stående rett opp og ned uten å forstå et kvidder. Hos store dyr får vi slå oss løs med kanyler og bandasjer, det er morsommere og føles nyttigere. Heldigvis er det fri i morgen og mandag, så vi kan komme friske og uthvilte tilbake til valpene på tirsdag!

 

 

Mer sår med mark i! Enormt mye mark, faktisk.

 

 

Sånne som denne valpen er hjertedrepere for norske studenter. Han kramper.

 

I lunsjen kunne Mr Italiano meddele stolt at han skulle få assistere under amputasjonen på ettermiddagen. Dere kan se for dere hvor svartøyde vi var. Misunnelse er visst en dødssynd, men vi har vært her i to uker og dør etter å få være med på flere operasjoner. Dumme italiener som sniker i køen vår! Jay tok ikke den dårlige stemninga i det heletatt, heldigvis, og holdt ham underholdt. En samosa og en haug med pinner senere fant vi plutselig oss selv i huset til to av gutta på senteret. De leier en gård bare 5 minutter unna Animal Aid-senteret. Gård og gård Fru Blom. Vi var nok ikke helt klar over hva en gård innebærer i indisk standard. Eller et soverom. Og i hvertfall ikke kjøkken! Men de hadde en ordentlig do, det skal de ha. Ikke det fæle hullet i bakken. Og utsikt!

 

 

Kjøkken og soverom. Eller "ett rom og kjøkken". De er ikke så fine på det med møbler!

 

 

Slik ser altså en indisk gård ut

 

Vel, vel, vi skulle da i det minste få se på amputasjon av kubein. Et område midt på plassen ble klargjort, i sola for at dyret skulle holde varmen. Kua har gått med bandasje og spjelk på frambeinet i ukevis, men har en åpen fraktur som huden ikke har grodd over. Såret har vært betent hele tiden, det renner puss og blod, og beinet er åpenbart nekrotisk. Antionella har bedt om å få fjerne beinet hele uka, og fikk endelig ja da senterets yngste eier kom tilbake på torsdag.

 

Steinen til venstre er en operasjonsbenk. Natti-natt kua!

 

Nå er det kanskje en del som klør seg i hodet. Amputasjon på ku? Jepp. Og esel! Det gjøres i relativt stor skala, faktisk. Vi var ganske sjokkert da vi kom tuslende for to uker siden og stirra rett på et trebeint esel. Er de ikke for store og tunge? I vår verden er det utenkelig å amputere bein på så store dyr. I Norge er det til og med ganske dårlig holdning for å amputere bein på store hunder. Det får bli en diskusjon for andre fora, men faktum er at dyr ser ut til å klare seg veldig greit på tre bein. Særlig hunder. De trebeinte hundene her løper like fort som de firbeinte. Og alle disse hundene er 15-20kg. Kuene her selvfølgelig mye mindre enn kuene hjemme. De veier 250kg på det meste (de hellige, that is). Eslene er enda lettere. Men det er jo fremdeles mye å gå rundt og bære på. Vi antar at de vil bli forfangne på motsatt bein til slutt, de får jo ikke hvilt det. De er riktig nok flinke til å legge seg ned, men det spørs om ikke de vil få problemer over tid likevel.

Avslappa type

 

 

 

Weasley klarer seg fint på de tre labbene sine

 

 

 

Rart med trebeina kyr!

 

 

Eselet til høyre burde hatt protese. Eller kortere stump!

 

Årsaken til at dette gjøres på ku i India er åpenbar; dyret kan jo ikke avlives. Å leve med tre bein er bedre enn å leve med fire, der det fjerde bare henger og slenger. Vi har også observert at når et bein amputeres så må det gjøres høyt opp. Det har ingenting for seg å ta av bare den nederste delen, selv om det er der skaden er. Dyra som mangler bare 10-15 cm av beinet forsøker hele tiden å gå på det beinet som er for kort. De beveger seg med krum rygg og i humpete bevegelser. De dyra der hele beinet er fjernet går rette i rygglinja, og sparker greit fra med det beinet som er igjen. Det er også ganske åpenbart for oss at de dyra som har amputert et bakbein klarer seg mye bedre enn dem som mangler et frambein. Det handler mye om hvordan dyr er bygget; de bærer hele vekta av hodet på framparten, og det er tungt. Ca 2/3 av kroppsvekten er foran midten.
 

Fineste i.v-stativet i India!

 Nå spiller de One Direction utenfor igjen… raaaart!

Da alt kom til alt viste det seg at Dum og Deilig (nei, nå er vi stygge!) ikke hadde fått lov til å assistere likevel. Han skulle få se på han og. Vi glisa i skjegget og tok for oss hver vår oppgave; Airina har lekt i.v-stativ, og Karin hadde kontroll på ”venekateteret” en stund. Det er ikke egentlig et venekateter, bare en rosa kanyle, fordi de ikke har store nok kateter til ku. Den sklir rundt og havner utenfor vena støtt.

Kua ble lagt ned på zylazin og ketamin, dunk i bakken og der lå a. Ytterligere smertebehandling? Nope. Vi stirra på hverandre og deretter på vet’en. Ingen lokalanestesi? Næh, for da må man inn til nervene i ”armhulen” på kua, og da trenger vi en 20cm kanyle, og det har vi ikke. Ok og ferdig med det! Kua sovna for så vidt hun, hun lå i hvertfall stille, og fikk boluser med mer anestesi hver gang hun virka våken.

Hud og muskelvev ble dissekert løs, og blodårer bundet over. Møysommelig arbeid, men helt nødvendig. Kua ville blødd i hjel hvis man bare kutta i vei. Det var ubehagelig å se på hver gang hun kuttet en nerve, for da rykka det i hele beinet. Ugh. En times tid senere var humerus blottlagt, og Dindier kom med saga. Han var ikke så tøff som vi trodde, og pusla i vei med saga uten å egentlig komme noen vei. Sureg var tøffere og dro til skikkelig – en liten snekkerrunde senere og vips: beinløs ku! Et par runder med nål og tråd, rydde, vaske, smertestillende. Det blir veldig spennende å se hvordan hun ser ut til uka! Vi får jo håpe hun overlever…

 

 

Snekkerverksted. Fint med sag!

 

Avbrutt, horisontal madrassutur!

 

 

Å operere barbeint er også helt greit!

 

Jaipal (Jay) er fornøyd med resultatet!

 

I morgen skal vi på tur! Da blir det neppe blogg. Kanskje noen bilder. Mandag er ren hviledag, da skal beina høyt og hodet lavt. Prøve å finne igjen en normal væskebalanse og se om det er fysisk mulig å få i bittelitt farge på snuta. Også skal vi se om vi kan finne en elefant!

 

 

Surig tok ryddejobben. Ja, det er et kubein...

Nå er det middagstid igjen. Sultne i magene og tunge i hodet. Stekt ris? Ja-a!