Prut og bli lurt

Dagens innlegg er nesten helt uten død og elendighet. Det er jo en trivelig forandring? Slapp av, det blir verre i morgen.

 

Bilde fra i går kveld. Det var veldig hyggelig! Merel, Karin, Airina og Jay (Jaipal)

”Jeg har prikker her og der… Håper det ikke er skabb. Vi bør jo bare bade i jod.” Jepp, det er en sånn dag. Og det er helt sant, vi finner stadig en liten prikk som ikke har vært der før. Karin har fremdeles absolutt størst mistanke til veggdyr. Følgende utveksling fant sted for noen dager siden:

Karin: Sengene er sikkert fulle av midd. De ser sånn ut.

Airina: Æsj, jeg vil ikke bli bitt av midd!

Karin: Midden biter vel ikke, den spiser jo bare døde hudceller og sånt den?

Airina: Åh, men så bra, det hadde vært fint med litt spa!

Vi skal ta oss en tur på spa en dag. Eller ”massage, swedish style” som det står på skiltet. Kall det spa, det høres freshere ut. Vi må bare sjekke hva det koster, og så prute, og betale på forskudd. India gjør nemlig sitt ytterste for å lure oss. De er ikke slemme, folka her. De raner deg ikke, eller lar være å gi deg det som er avtalt. Men de vil til en hver tid forsøke å få deg til å gi fra deg mer penger enn du hadde tenkt. Og i dag har vi gitt fra oss veldig mye mer penger enn vi hadde tenkt. Heldigvis er ikke penger her og penger der like mye verd, selv om vi føler oss rundlurt er det ikke snakk om mer enn et par hundre kroner i overpris, tross alt. Men det er surt likevel, å føle at man har gått på limpinnen. I dag gjorde vi det ikke bare en, men to ganger. Den ene gangen spektakulært, den andre bare litt.

Hest!

Det er lørdag, så vi har fridag. I morgen er det også fri, og da er det helligdag for alle – det er valgdag. Det blir spennende! Vi måtte jo bruke fritiden mest mulig fornuftig, så vi gjorde en avtale med dama som driver restauranten utenfor. Hun har veldig godt rykte, og hadde en bok full av historier fra folk som har vært på omvisningen hennes. Meenu! Jepp. Vi betalte 900 rupi (90 kroner) for en 4-5 timers omvisning i Udaipur. Vi har gått gjennom gatene og markedene, med Meenu som guide. Hun snakker godt engelsk, og har inngående kjennskap til arkitektur, historie og kultur, og har gjort så godt hun kan for å lære oss å kjenne igjen spesielle egenskaper ved klær, hus og holdning hos folk fra ulike kaster. Det går helt i ball selvfølgelig, men vi klarer nå stort sett å skille på om en bygning er bygget av rike eller fattige, og muslimer eller hinduer.

Denne gjengen har vi lovt å printe ut bilder til, så de kan få se.

Vi har gått på markeder der inderne handler, helt uten andre turister. Vi vekker greit med oppmerksomhet, særlig Karins sorte, korte hår er en åpenbar snakkis. Men det er også tydelig at alle kjenner Meenu, og så lenge vi holder oss nært henne får vi gå i fred. Forsvinner hun 10 meter er vi straks omringet av folk som sier ”hellooo-oo” og dytter en neve ukjent plante i ansiktene våre. Det har vært en festlig opplevelse, vi fikk virkelig komme tett på hverdagslivet!

Vi har mange bilder til dere i dag!

Krydder?

Det er helt vanlig å sitte sidelengs bak på mopeden

 

Mat!

 

 

Korn...

 

En klar ulempe ved å være på tour med Meenu er hennes stadig tilbakevendende ”sjenerøsitet” hva mat angår. Hun plukker ut en frukt ingen av oss har sett før, brekker den fra hverandre og ber oss smake. Ja, det er spennende. Litt for spennende. For hva står i alle bøkene? Ikke spis frukt du ikke kan vaske og skrelle. Ikke spis ukokte grønnsaker, i hvertfall ikke dem som folk har tatt på. Og ALLE tar på alt her. Hele tiden! Dama som sitter på bakken tar på frukten og gir den til Meenu, som studerer den nøye og forteller oss hvordan vi vet om den er søt eller sur. Så gir hun den til mannen sin, som for øvrig nettopp håndhilste på 3 andre menn han kjente fra før, før han blafra gjennom en bunke sedler, slik at han kan brekke den fra hverandre med fingertuppene. Så gir han den til oss, mens alle står forventningsfulle og ser på oss. Spis! Smak! Godt?! Vi så på hverandre, stirret på frukten, kjente magesmertene på forhånd og tok en bit. Spis hele! Må vi?! Vi hadde en diskusjon etterpå om hvorvidt det ville være hjelp i å svelge en serviett med antibac eller ikke. Vi valgte ikke.

Vi har akkurat spist "frokost" i  boden i bakgrunnen. Litt shaky i sukkersjokk.

Det er jo synd at frykten for å bli syk skal overskygge muligheten til å slippe seg løs og ta del i det hele, men vi har 3 uker igjen å være her, og har virkelig ikke lyst til å sitte på do resten av oppholdet. Vi snakker tross alt om to bleike tullinger som sover under myggnetting (vi leker at det er himmelseng, det er nesten litt sjarmerende!), spriter hender før hvert eneste måltid, pusser tenner i flaskevann og tørker over mobilen med antibac-våtservietter med jevne mellomrom. Og vi spiser definitivt ikke mat som ikke er så varm at den åpenbart har vært kokende. Det ble mye prøvesmaking i dag, vi turte jo ikke la være heller. Gatemat og frukt, desserter og noe de påsto var frokost, som smakte rent sukker. Sukker dyppa i sukker for å være presis. Indere liker det søtt – sier Meenu. Nei, sier du det? Vi får håpe at gatematen ikke tar livet av oss, og at vi fungerer hele den kommende uka også. Vi har vært her i over en uke nå, og er fremdeles friske og i farta, dog litt dehydrert som følge av angsten for å måtte tisse over hullet i bakken. Planen var å drikke seg opp igjen i helga, men det har vi glemt i dag, så vi får bøtte ned alt vi kan i morgen.

 

 

Se på alle de fargene!

 

 

Bææ!

Første gang vi ble lurt tok Meenu oss med inn i en butikk som selger armbånd. Kun armbånd. De er utrolig spesialiserte i hva de lager og selger; skal du ha en stol så må du gå til han som lager stoler, ikke til han som lager sofa eller han som lager bord. De har hver sin butikk, med et spekter av ulike varianter, men altså kun denne ene tingen. Og i dag ble det altså butikken med armbånd. Det var Meenu som tok oss dit, etter at vi hadde nevnt at det var noe vi kunne tenkt oss å kjøpe. Lang historie kort; vi har kjøpt armbånd for nesten 300 kroner hver. Da ser vel alle for seg at vi har 400 armbånd. Neida. Airina har 8. Karin har 12. Jay holdt på å ramle av stolen da vi fortalte ham hva som skjedde. For vi trodde jo at Meenu, som tross alt var vår guide, ville prute for oss. Akk, så feil kan man ta.  Nei, for det var jo dette de har advart oss mot: Dersom du tas med inn i en butikk av noen andre så tjener de en sum av beløpet du kjøper for. Meenu har ikke prøvd å forhandle prisen ned, hun har forhandlet den opp. Mer penger fra oss = mer penger til henne. Hun er så søt og snill og troverdig – vi turte ikke trekke oss. Så nå får noen grasalt dyre armbånd til jul! Vær så god.

 

Det var mer denne juggeltypen vi var ute etter...

Så skulle man vel tro at folk ikke lar seg lurte to ganger? Feil. Overprisa sari? Vær så god – igjen. Jay sier vi ikke ble like rundlurt på runde to, så det får vel være greit da.

Nå ljomer lyden av ”You don’t know you’re beautiful” opp fra en leilighet et sted under vinduet vårt. Det føles helt absurd noen ganger. Alt er så gjennomført indisk, ned til hver minste detalj. Det er mat, klær, musikk og livsstil. Musikken er moderne, men indisk, sannsynligvis det siste innen popmusikk. Alle har ringelyd på mobilen som synger noe fra en bollywoodfilm, og halvparten av gangene det ringer så synger de med de første 20 sekundene før de gidder å svare. Og så helt ut av det blå kommer altså One Direction og underholder oss i 3,5 minutt, før det er tilbake til Hindi. I går var det Pitbull. Men for all del, det er godt å kunne synge med en gang i blant?

Akkurat sånn er det å kjøre rickshaw. Det rister godt!

I morgen er det første desember. Vi skal lære gutta på senteret å synge med til ”Kom blåne”. Karin har stor tro på at de kan ”hei hooo” i løpet av et par-tre forsøk. De er glade i å synge, det bør ikke være noe problem. Og her er det bare oss to som forstår norsk, så den eneste som får vite akkurat hvor surt Karin synger er Airina. Flaks!

Det ble et kort innlegg i dag. Det ble litt dårlig med tid. Tilbake i morgen, hvis nettet holder!

Dagens eneste dårlige nytt: Sirius døde i dag. Jay passet på ham. Vi hadde nok rett i at det var en indre blødning. Stakkars lille, nå har han ikke vondt mer.

 

God natt!

Bleike nordmenn og fargerike indere

Dette innlegget skulle kommet i går. Internettet svikta oss. Det kommer kanskje et i kveld også.

Nå begynner ting å falle på plass. Vi har fått mer tak på Antionella (det er det veterinæren heter, kom på det til slutt – usikker på stavemåten…) Hun er kul. Hun trengte bare å komme ut av skallet sitt. Ikke så rart kanskje, det er tross alt tre av oss og bare en av henne, og vi bombarderer henne med spørsmål støtt. Hun smiler og svarer etter beste evne. Neste helg skal vi prøve å få henne med oss på turistopplevelsestur. Og til uka skal vi få operere sammen med henne. Gleder seg!

Dagen i dag (fredag) starta med at rickshawen brøt sammen. To ganger. Det er bare morsomt. Hvis man ble sint ville man aldri overlevd her.

 

Airina, Jay og rickshawduden leker i veikanten

Vi har delt oss litt etter interessefelt og kunnskapsbehov. I dag tok Airina formiddagen i A-kennel, sammen med Mangela (det skrives helt sikkert heller ikke sånn). De har skifta på bandasjer, lagt inn venefloner og gitt væske, renset sår og gitt medisiner. Det hagler med injeksjoner: Meloxicam, Tramadol, Penstrep, Tribivet, Ranitidin og Dextametason. Mange! De får ikke alle på en gang, nødvendigvis, men det gis mye Tribivet. Det er vitamin B – i.v eller i.m. Vi har vel nevnt det tidligere, vi har ikke helt skjønt hva vitaminene skal være godt for, men de påstår det funker. Det svir visst, så vi setter den sprøyta sist.

De hundene som kommer hit har for det aller meste traumatiske skader. De er påkjørt, er mishandlet eller har fått juling av et annet dyr. Det er derfor mye sår, brudd og nerveskader. Mange har midlertidige eller permanente skader i rygg og bekken, og nedsatt eller opphørt funksjon i bakbeina. Vi spjelker og bandasjerer bein, gir smertestillende og væske, og sørger for hvile og mat. Det er overraskende hvor mange som kommer greit ut av det. Det er som nevnt flere ganger før ganske dårlig på utstyrsfronten, og derfor er de fleste behandlinger relativt primitive. Det er stor grad av gjenbruk av kanyler, de skylles i jod og hives tilbake i bøtta si. Best å ikke si noe, disse bikkjene feiler så mye annet at skitten kanyle neppe er den største trusselen for liv og helse. Dessuten biter de hverandre støtt, så de feiler vel det samme hele tiden.

 

Dette er en venn. En god en. Det er mange av dem her.

Det hørtes veldig negativt ut. Det er egentlig fryktelig artig å få være med på å behandle. Særlig sårstell er spennende, det gjør vi veldig lite av hjemme. De syr nesten ingenting her, selv om Antionella nå prøver å få sydd en del mer enn de har gjort før. Det er store sår, og det kan ta måneder før de gror. Vi vasker og renser, legger på antibakterielle midler og midler mot sopp, fluer og larver, og pakker inn i bandasjer og gassbind hvis det er mulig. Sår på rygg, flanke og hode står åpne, de sprayes bare med middel mot insekter. Det ser jo litt snodig ut, men det ser ut som at det meste gror greit, og at de ikke er vonde. Det gjelder bare å unngå at fluer legger egg i dem, ”maggot wound” er ugreit. Da kryper fluelarvene rundt i tusentall og spiser seg innover i kjøttet. Dét er motbydelig. Vi skal poste et larveinnlegg når vi har noen flere eksempler å vise til, vi har ikke så mange gode bilder av det enda. Men tro oss når vi sier at det er EKKELT!

Karin tok formiddagen hos de store dyra i dag, og akter å henge der en del de neste ukene for å få godkjent produksjonsdyrspraksisen sin. Det er stort sett esel og storfe, men vi gjør flere sårstell på kyrne enn på eslene. Det handler dels om at esler klarer seg bedre, tåler mer og feiler mindre, og dels om at esler er striere. De har en fantastisk teknikk for å få kyrne ned i liggende stilling, og klarer å få selv de største dyra til å ligge flatt og stille på sida mens de skifter bandasjer på beina, men eslene sparker og bråker fælt. Mange av eslene her er tilnærmet friske, eller har kroniske problemer som ikke kan gjøres mer med, men de må være her fordi de ikke kan settes tilbake ut på gata. Der vil eierne bare fortsette å bruke dem med de skavankene de har, og de vil leve resten av livet i smerter. Så mange av eslene får bli her og ende sine dager her. De har en relativt stor flokk. Igjen, vi har ikke telt dem enda…

Også hos produksjonsdyra er det sårstell det går mest i. Det er en del beinbrudd etter påkjørsler, og fordi kuer ikke kan avlives blir beina spjelka etter beste evne. En del har revet av ei klauv eller skada den stygt, det er flere sår som er infisert med larver, og dessverre en del langliggere som har fått liggesår. Og her skal dere få enda en guffen historie som ikke egner seg ved middagsbordet:

Kua Red har vært her i snart 2 måneder. Hun ramla ned fra et tak på en byggeplass. Hvordan hun havna på taket i utgangspunktet vet vi ikke, men vi antar det må ha vært en bygning inntil en haug eller bakke av noe slag som hun har gressa på. Å ramle ned fra et tak når man er 500kg ku er mildt sagt dramatisk. Hun har brudd i ryggen og i bekkenet, og kan ikke gå eller reise seg. Hun har bevegelse i frambeina, men ikke i bakbeina, kan løfte hodet, men ikke legge seg i brystleie. Hun var nok bedre da hun kom, men hun har ligget veldig lenge på siden. De har hjulpet henne til mat og drikke, men i det siste har hun slutta å spise. Nå bare drikker hun. I praksis betyr det at hun ikke dør før hun sulter i hjel. De fleste har sikkert hørt historier om hvordan man kan overleve i ukevis hvis man bare får i seg vann. Det er i aller høyeste grad aktuelt for kuer også. Så lenge hun drikker forlenger hun livet. Vi skulle egentlig ønske at hun slutta å drikke.

 

Stakkars Red har vondt overalt. Det er ikke så rart kanskje.

Nå snur de henne og skifter bandasjer og renser sår tre ganger om dagen, men til liten eller ingen nytte. Hun har både sår etter fallet som ikke gror, og store, stygge liggesår som blir verre for hver dag som går. Liggesår / trykksår oppstår når det ligger et jevnt press på huden over for lang tid. Blodtilførselen stopper opp, og huden og vevet under huden dør og faller av. Hvor store og stygge slike sår blir, avhenger av tyngden på dyret, hvor lenge de ligger og hvordan det avlastes. Trykksår kan oppstå på samme måte under en bandasje, et for stramt seletøy etc – det handler kun om presset på huden og blodårene.

Trykksår hos mennesker kan forresten også se sånn ut, hvis noen lurer på det! Jepp. Karin har jobba på sykehjem og sett slike sår, dog ikke i et så grusomt omfang. Det er like ekkelt på mennesker.

Sårene kommer først på de delene av kua som stikker mest ut, det er egentlig logisk. Det er disse punktene som bærer vekta fra resten av dyret når det ligger. På sin venstre side har Red 7 store, væskende trykksår. Noen av dem strekker seg ikke lenger enn til underhuden, mens andre har jobbet seg ned under fettvevet og inn i knokler. På Reds venstre hofte stikker knoklene rett ut, og beinpipene er i ferd med å råtne. Det lukter ubegripelig vondt, og vi snur oss vekk hver gang det løftes på en bandasje. Det stikker i nesa og svir i øynene, og magen vrenger seg for kua som må ha uutholdelige smerter. Vevet rundt sårene dør, fluene og larvene har tatt grådig for seg, og sårvæske pipler opp fra ett hull når du legger press på et annet.

 

Jod, antibakterielt pulver, gassbind og insektsspray er oppskriften på... vel... hva det nå er dette egentlig er...

 

Han som er dyrepleier hos de store dyra heter Dider (igjen, staving), og er utrolig dyktig. Han snakker egentlig ikke engelsk, men har plukka opp noen ord. Vi kommuniserer på et vis. I dag har det bare vært ham og Karin hos de store dyra på formiddagen, med de utfordringer det gir hva språk angår. Men det funker overraskende greit likevel. Vi snakker litt, han prøver å forklare om sårene og dyra, lærer bort navnene på de ulike dyra på Hindi. Karin forteller om Norge, prøver å vise hvor langt unna det er, om kulda og mørket. Viser video på mobilen av bikkjer som har på seg dress og løper i snøen. Han ler veldig. ”Cow die in snow!” sier han. Det les tilbake, vi har da ku vi og. Men ikke esel. Og ikke papegøye. Han ser forundret ut. No toto? Ingen papegøye? Her kryr det av papegøyer. En annen inder kom innom, en som snakka mer engelsk. Ville snakke om kulda og snøen, og mangelen på sol. Ba meg slutte å bruke solkrem. Vi bruker ikke solkrem. Vil bli brune. ”Is no working!” svarte han, og fikk et latterbrøl tilbake. Nei, det virker ikke. Vi er like bleike enda, etter en hel uke i sola. Ikke solbrent engang. Sola tar visst like dårlig her som hjemme på denne årstiden, selv om den varmer bedre her.

Vi spurte Dider om kuene. Særlig Red, som bare ligger, og har så stygge sår. Hva synes han? ”Smells” sier han. Ja, det lukter. ”Pain”. Ja, hun har vondt. Han rister trist på hodet. Det er ingenting mer å gjøre. Vi må vente på at hun dør. Ønsker du å hjelpe henne med å dø? Han ser storøyd opp. Det er ikke lov. Nei. Men hvis det gikk an å endre loven? Synes han India skal endre loven, så det er lov å avlive kuer som ligger? Han tenker, lenge. Nikker. Ja. ”Cow must no lay down” sier han. En ku som har lagt seg og ikke kommer opp igjen er dødsdømt. De vet det alle sammen. Når kua ligger, og har ligget 3-4 dager, da er tusen og ett ute. Så smiler han igjen. ”Change dressing!” sier han, og går til neste ku. Legger den i bakken på egenhånd, tilsynelatende helt uten anstrengelse. Gir fra seg bøtta med jod og bomull. ”You change!” sier han og gliser.

 

Dider har peiling på å legge kyr i bakken

Det har vært loddtrekning i lunsjen. Alle de ansatte fikk trekke hver sin lapp med nummer på, som ga dem en rekkefølge. Så fikk de plukke hver sin gjenstand fra bordet. Dette er klær eller ting som frivillige har donert bort før de reiser hjem. Det var en fascinerende opplevelse å se deres glede over å plukke seg et par sko, en bukse, en jakke eller en t-skjorte. Vi hadde planer om å hive en del av klærne våre i søpla før vi reiser, men nå blir de donert bort i stedet. De tjener ikke akkurat gull og grønne skoger her, de ansatte har en månedslønn på ca 6000 rupies. De jobber 20 dager i måneden, altså får de 300 rupies pr dag. For omgjøring: del på 10. Det blir nesten riktig. De som har utdannelse, dvs dyrepleierene, tjener 350 rupies etter at prøveperioden er over. Dider er fremdeles på prøve, han har jobbet en drøy måned. Vi liker ham veldig godt, og synes han er flink – det skal Erika få vite før vi drar. Han er rolig, snill og forsiktig, og jobber bestemt, effektivt og nøye. De er ikke egentlig dyrepleiere i vår verden, de har tatt et universitetskurs som gir dem tittelen ”livestock assistent”. Det er egentlig en utdannelse ment for å gi bønder hjelpere. De har ingen kunnskap om hund, men kan en del om storfe. Alt det andre disse gutta kan har de lært seg på senteret.

 

Her har en av damene akkurat vunnet seg en ny veske

På ettermiddagen skjer det lite hos hundene, så vi tok oss en tur opp til de store dyra alle 3. Der var de ferdige for dagen. Søren! Dider ser skuffelsen på lang avstand, smiler og reiser seg. Peker på en okse. Den kan vi skifte på. Så skifter vi bandasjer. En hver. Så renser vi et sår på et esel, det har amputert et bakbein, og såret væsker litt. Jay er med, og det er flere indere der – så kommunikasjonen går lettere. De snakker fælt seg i mellom på hindi mens nordmennene skifter bandasjer. Ler de av oss, Jay?  Yes, svarer en inder, og vi ler alle sammen. Det er greit. De bleke nordmennene er dårligere til å skifte bandasje enn gutta som har gjort det hundrevis av ganger. Gi oss ei uke til, så kan vi skifte bandasjer vi og!!

 

Lappe sammen klauven! Sårene gror stort sett fint. Det gjelder bare å ha på nok antibakterielle midler!

Resten av dagen hang vi etter Antionella og fikk være med på å ta bukpunktat av en hund med diger buk. Det vi trodde kanskje var urin viste seg å sannsynligvis være ascites. Vi finner ingen hjertefeil, men skal lete mer senere. Tømme mer. Antionella tror det kan være kreft. Kanskje vi får gjøre en obduksjon? Hunden er ikke død, så det får vel vente…

 

Det blir spennende å utforske dette mer. Stakkars vofsa har vondt i magen sin. Hun er dessuten lam i bakparten.

 

 

Hverdagslyder:

·         Auuuu, det er dritvarmt!! – Det brøles fra badet, Airina vasker klær. Latterbrøl fra bloggskribenten på senga.

·         Det er valgkamp i Udaipur, med valgdag på søndag. Vi er veldig spent på hvordan valgdagen blir, for allerede nå er det masse folk og oppstyr i gatene, de går i paradetog med musikk og dans, det sitter en kar på et lasteplan og synger. Til dem som trodde at India ikke er som en Bollywood-film – dere tar feil. Det er akkurat sånn det er! Det er noen som synger hvert 5.minutt. Dødskult! Vi sitter på rommet og danser til rytmene som stiger opp fra gata under oss.

·         Det banker på døra. Jay står og tripper i gangen. ”It’s a wedding prosession!” – det er ikke valgkamp, det er bryllup! Vi styrter ut døra og ned alle trappene og hiver oss ut i gata – og der står han. Drømmeprinsen. Aladdin. Brudgommen. Se bilder. Vi var lamslått av musikken, fargene, menneskene og denne unge mannen som så litt brydd ut på sin hvite hest, men herremin så fantastisk! Ord kan ikke beskrive følelsen, men det er det flotteste og mest spektakulære syn siden… siden… vi var 6 år og så Løvenes konge for første gang?

·         Nye brøl fra badet, vannet er fremdeles skåldende. Ler igjen. Er det vannet eller undertøyet som er så skittent? Ugh. Jaja, det er vel ingen som skal lukte på oss…??

 

Brudgommen og hans følge. Fargerike, dansende, smilende mennesker. Det var så flott!!

 

I kveld skal vi møte Jay og Merel på taket for å se Octopussy og spise middag. Hvis noen et øyeblikk er i tvil; vi har det fantastisk. Midt i døden og elendigheten, sårstell, blod og gørr, så er India helt utrolig. Det er magisk. Anbefalt reisemål? Dra til India!!

Indian time

I dag har vi feiret bursdag her i Udaipur, Airina er  23 år i dag! Det har vi gjort ved å skeie skikkelig ut til lunsj, først spiste vi toast med ost og ketchup, og så delte vi en hel pakke Oreo’s med Jay, og Merel fra Nederland som også er her som frivillig. Jepp, det var partystemning! I kveld har vi kosa oss max på Queen Café etter gjentatte anbefalninger fra ulike mennesker, med et par tyske turister. Genialt! I helga skal café-vertinna få guide oss gjennom byen, og så skal vi kanskje lære å lage curry. Indian style! Gleder seg!!

Når vi ikke spiser kjeks og curry gjør vi… andre ting? Vi fortsetter den daglige rutinen med rickshaw, men i dag fikk vi utlevert ny sjåfør. Han skal kjøre oss i morgen også, men så kommer den gamle tilbake. Jay sier vi har sagt ja til overpris for kjøringen, vi betaler 500 rupi for oss alle 3. Da kjører de oss frem og tilbake, og venter på oss der ute hele dagen. 500 rupi er en drøy 50-lapp. Merk at kjøregutta er dødsfornøyde, de har garantert arbeid 24 dager på rad. Om det er spesielt at de sitter og venter utenfor hele dagen? Ja, det syntes vi også. Men det har vist seg veldig fort at indere venter mye. Nesten hele tiden. De er så mange her, og har alt for få jobber. Så i stedet for å ha et passende antall ansatte som jobber jevnt hele dagen (økonomisk, effektivt?) så ansetter ”alle” alt for mange, hvorav mer enn halvparten til en hver tid ikke gjør noe som helst. Det gir lav lønn til mange, i stedet for høy lønn til noen, og er en måte å gi folk inntekt og arbeid på. Dessuten er det helt nødvendig å ha mange ansatte å gå på, for indere kan helt plutselig ikke møte på jobb. De har lov til å ta seg fri når familien trenger dem hjemme, her går familien alltid først. De aller fleste hoteller, restauranter og butikker er familiebedrifter, og hele den utvidede slekta bidrar. Det kryr av folk overalt til en hver tid, og er faktisk ganske sjarmerende. Og angående rickshawsjåføren, 50 kroner om dagen er god lønn for en i hans yrke. Vi lever for under 50 kroner dagen hver, selv om vi bor på hotell og spiser ute. Ingen av dem blir noen gang rike, men så tilhører de også en kaste der ingen er rike. Å være rickshawsjåfør er synonymt med å være lavkaste. Vi har prøvd å sette oss inn i kastesystemet, men det er utrolig omfattende! Jim prøver å lære oss litt, vi tar mer om det en dag vi har bedre forståelse.

 

 

Vi husker ikke hva han her heter heller. Det er jo litt flaut. Men de indiske navnene er vanskelige for norske ører! Han er en artig skrue, det eneste engelske ordet han kan er "oookey!" Mandag brøt rickshawen sammen to ganger på vei hjem.

 

Selv om de har alt for mange mennesker så er arbeidet ekstremt ineffektivt. Da vi var i Sør-Afrika lærte vi uttrykket ”African time” – Nå = en gang ganske snart, eller ikke så veldig snart, men etter hvert. Det viser seg at de har tilsvarende uttrykk her ”Indian time”. 5 minutes = om en times tid. After chai = ikke den kommende chai, men den neste, i ettermiddag. Now = de har begynt å planlegge. It has been done = de starter om 5 minutter. Long time ago = det skjer nå. Det gjelder med andre ord ikke å la seg stresse. Len deg tilbake, ta en kopp chai, vent en time. Så kan du begynne å planlegge. Kanskje.

Vi fikk endelig litt tid til å prate med veterinæren i dag, og hun har vært et kroneksempel på at førsteinntrykk kan være feil. Kanskje er hun bare en sjenert type, som ikke tok kontakt med oss i går. Hun er italiensk og snakker engelsk med skotsk aksent. Vi liker henne! I dag fikk vi virkelig en følelse av å være velkomne og å bli inkludert i veterinærarbeidet. Hun var tydelig i sin mening om at dyra her holdes i livet alt for lenge, men samfunnet her er bygget opp rundt idealer om at døden helst skal komme av seg selv, og dessuten er eierne av stedet relativt ekstreme i sitt syn på dette. Redde det som reddes kan, dessverre ofte på bekostning av dyrevelferden. Det er vanskelig for oss å forstå og sette oss inn i, vi er 3 studenter og en veterinær fra i-land med vestlige holdninger og syn på livskvalitet. Man må akseptere lokale skikker og gjøre hva man kan med det utgangspunktet man har. Det nytter ikke tvinge folk til å endre på gamle vaner, man må lære av hverandre og håpe å spre kunnskap og vennskap. Selv har hun ikke vært her mer enn i en måned, hun overtok etter en veterinær som var her ett år. Det blir ingen konstanter i slik drift, dessverre. India er flere tiår bak vestlige land når det kommer til denne typen dyrehelsearbeid. Det handler også mye om hvordan menneskene her har det. Man kan ikke forvente at dyra har bedre levekår enn menneskene. Dyra vil alltid ligge ett hakk eller to bak menneskene i rettigheter og helsetilstand. Det er ikke lett å være menneske i India, hvorfor skulle det da være lettere å være hund?

 

Lokalbefolkningen steller seg og vasker klær i elva hver morgen. Vi tenkte at de sikkert er så vant til det møkkete vannet at de ikke blir syke lenger. Etter å ha snakket med andre har vi lært at indere er syke mer eller mindre hele tiden. Man kan vel ikke forvente rent drikkevann til hunder da...

 

Selv om følelsen av å gjøre liten forskjell henger over oss som en mørk skygge hele tiden har vi fått bidratt med noe. Vi har tross alt bedre kunnskap om dyrehelse enn de andre som jobber her, og blir nå satt til å bidra mer og mer. Vi skal få assistere veterinæren med operasjoner fremover, men vi må rullere for at alle skal få være med – operasjonssalen er ikke større enn badet på hotellrommet. Utstyret er dårlig, det mangler på alt. Hvis noen skulle finne på å ha et mikroskop de ikke bruker så send oss en melding. Da skal du få en adresse i Udaipur å sende det til! Frakta er sikkert massiv, men se på det som en enorm tjeneste til noen som trenger det sårt! Vi har ikke levert fra oss donasjonsbeløpet vårt enda, det kommer fremdeles små summer inn på kontoen nå og da, og nå lurer vi på om vi skal gi deler av det i form av utstyr. Hva synes dere? Er det greit å kjøpe et brukt mikroskop og knyte en sløyfe på? Vi vet at veterinæren ville jublet veldig!

Følgende er en kort oppsummering over ting vi har gjort i dag, og litt om de ulike hundene vi har hatt med å gjøre.

 

Det er mange ulike avdelinger på senteret, der hundene er plassert avhengig av helsetilstand. Når de først kommer settes de i bur på A-kennelenes område. De hundene som har vært der en stund går fritt i et stort omgjerda område. Det er påfallende lite krangling, men noen slåsskamper er det når man har 30-40 hunder på samme område. De brytes raskt opp, og kranglefanter skilles. I dag fikk vi inn en ny hund, som har vært utsatt for en eller annen ulykke. Vi får sjeldent en full historie, de som ringer inn vet ikke hva som har skjedd, de har bare funnet dyret liggende i veikanten og ber om hjelp. Denne hunden lå flatt på siden og virket å være i sjokk. Han kunne ikke bevege noen av beina, og er sannsynligvis påkjørt - selv om han ikke hadde noen ytre sår. Fordi frambeina også var paralytiske kan vi anta at han har en skade høyt opp i ryggen eller i nakken, eventuelt i hodet. Rask test av smertefølelse viser at han har følelse i alle fire beina, men magen er oppsvulmet og stor. Fordi vi ikke har ultralyd eller røntgen kan vi bare gjette at han muligens har en indre blødning. Vi la ham på væskedrypp, ga smertestillende og vitaminer (alle her får vitaminer, vi vet ikke helt hvorfor). Så kalte vi ham Sirius, for alle dyr skal ha et navn i vår norske rare virkelighet. Mot slutten av dagen klarte han å løfte framparten delevis selv, vi håper han er bedre i morgen!

 

Sirius ligger på væskedrypp i A-kennel. Væskeposen henger vi i nærmeste tre. Primitivt og elegant! Ti credpoints til Airina som traff med venekateteret på første forsøk.

 

De har forresten en del andre dyr her også, selv om hovedgruppene er esler, storfe og hund. De har griser, ei purke og hennes nå voksne to grisunger, en del fugler og en ape. Apen heter Kandu og har bodd her i over 10 år. Han ble mishandlet på et sirkus eller en eller annen lignende form for underholdning, og er blind og har skadet nesa. Han kan aldri flytte ut herfra, og lever alene. Vi synes fryktelig synd på ham. Aper lever veldig lenge... 

 

 

Den grønne papegøya har de masse av frittlevende her. De skvaldrer i vei mens vi spiser frokost på taket hver morgen. De har bare 2 på senteret, som ser litt ribba og stusselige ut. Dessuten har de masse duer.

Kandu vil ikke smile til kameraet, han overser oss fullstendig hver gang vi er i nærheten.

 

Vi lærer både om dyr, folk og tradisjon av disse indiske gutta vi omgås for tiden. En av dem som henger mye i valpeavdelinga, og ikke snakker ett ord engelsk, har vært her alle dagene. Vi vet ikke hvordan navnet skrives, men det uttales "Patella". Vi husker det kun fordi det betyr kneskål. Han har klippet håret helt kort, bortsett fra en liten hestehale i nakken. Det er en måte å signalisere at han sørger over tapet av et nært familiemedlem. En dag vi er modigere skal vi spørre hva som er galt med beina hans, det ser ut som et klassisk tilfelle av polio som barn. Kan man spørre om sånt? Han er artig, og liker å omgås oss! Valpen han holder på bildet under heter Chubby, hun er tjukk og god og helt frisk, men må være her fordi mora hennes er delvis lam i bakparten.

 

"Patella" og Chubby!

 

Baron til venstre har fått renset øyne i dag. Han er ingen fan av øyedråper. Han ser blind ut på nært hold, men følger oss lett og vet utmerket godt hvor vi er, og ser nok noe på minst ett øye. Scabiour til høyre er nesten naken og klør seg hele tiden, vi skulle gjerne tatt et hudskrap, men uten mikroskop er det lite vits i. Han liker å kose og er en oppmerksomhetsgris!

 

De siste dagene har Jay hatt spesielt ansvar for å ta seg av Tarzan. Tarzan er en fryktelig skrøpelig hund som har vært her en halv evighet, siden lenge før nåværende veterinær ankom stedet. Først trodde de han hadde skabb, og behandlet for det. Det hjalp ingenting, så de behandlet for allergi og autoimmune lidelser. Det gjorde vondt verre, så nå ser han ut som en gremlin. Da den nye veterinæren (ja, vi bør virkelig huske hva hun heter - kommer neste gang!!) fikk se ham tok hun blodprøver, men det fantes ingen som kunne gi en korrekt avlesning. Hun tror han har en hormonforstyrrelse, men får ikke gjort mer diagnostikk. Jay bader og smører ham. Vi klarer ikke egentlig forholde oss til at han er her, det er en hund som i våre øyne burde fått slippe for lengst.

 

Til venstre Aurora med sitt venstre øye. Vi vet ikke helt hva som er galt, vi skal spørre veterinæren om det. Det er mye rare øyne her! Tarzan til høyre.

 

Tidligere i uka fikk vi inn en liten valp som var blitt påkjørt av en scooter. Vi gjorde en rask klinisk undersøkelse og fant et brudd i hofta. Han har ingen følelse i høyre bakbein, men klarer å støtte seg på det når han går. De som jobber her påstår de har sett slike tilfeller bli helt bra av seg selv over tid. Vi har kalt ham Ronald (Ron) fordi han er en rødtopp. Det blir spennende å følge ham fremover og se hvordan beinet blir. Bruddet burde selvfølgelig vært operert, men det er ikke en mulighet vi har. Alt vi kan gi ham er kjærlighet og tid. Han er veldig søt!

 

Valpebingen er full av gærninger. Ron ble veldig raskt en favoritt. Søtsnusk!

 

Ja, forresten - dag 6 er overlevd, fremdeles uten den store matforgiftningskrisa. Bank i bordet og kryss i taket. Noe gjør vi vel riktig? Vi sover under myggnett og spriter hender hele tiden. I dag glemte vi håndspriten før vi gikk for å spise middag. Hvis vi ikke blogger i morgen så vet dere hva som skjedde...

 

Nå nærmer klokka seg midnatt, og det er leggetid! Airina har sovna med snuta på boka si. Best å skru av lyset!

 

Husk å dele bloggen med dem som har glede av den. Og husk at penger som overføres til kontonummeret øverst på siden blir donert til arbeidet for dyra her. Får vi råd til et mikroskop så kanskje vi får tak i ett før vi reiser. Det er forresten mulig å kommentere på innleggene, gjør gjerne det og si hva du mener!

Historien om kua Hippi

Dette innlegget var vanskeligere å skrive enn det jeg tror det er å lese…  Det advares mot sterke bilder for dem som ikke er vant til bilder av blod og gørr…

Tirsdag var en usedvanlig treig dag. Veterinæren har ikke vært på Animal Aid enda, hun har vært ute og gjort andre ting i en annen by, så vi har brukt de siste dagene på å hjelpe til med rutinearbeid på senteret, blitt kjent med dyra og de ansatte, og satt oss inn i kultur, liv og dyreholdet i India. Tirsdag, som dag nr 3 i rekka, var derfor ganske kjedelig. Uten veterinær til stede ble det ikke foretatt spesiell behandling, diagnostisering eller operasjoner. Sa jeg kjedelig? Vi står opp halv 8. Spiser frokost – 4 loffeskiver med smør og syltetøy og en kopp te (det er omågjøre å ikke bli tissatrengt før man er tilbake på hotellet om kvelden, ingen av oss vil sitte på huk over hullet i gulvet…) Rickshawduden henter oss klokka 9 og kjører oss ut til senteret, det tar 45 minutter og rister skikkelig. Den brøt sammen to ganger på mandag, men da var vi 4 stykker + sjåføren, og det ble nok litt voldsomt. Vi hadde selskap av Linus fra Sverige en dag, mens Jay fra Singapore skal være sammen med oss hele perioden – han er en skikkelig alright fyr, dessuten snakker han punjabi, det er veldig praktisk! Klokka 11 er det ”Chai-time” – tepause. 13-14 er det lunsj, vi tør ikke spise den lokale gatematen, så vi har med et par skiver loff og en flaske vann. Stemninga er ikke super etter lunsj, da er vi litt mindre sultne, men fôra på bare loff og vann. Mulig det vil lønne seg å ta med en sjokolade… Klokka 15 er det chai-time igjen, og så pakker vi sekken 17. En rutineprega hverdag der altså. Også på tirsdag.

Stemninga begynte å helle mot ”gå hjem snart?” 14.30. Det var en halvtime til chai, og ingen av oss hadde spesielt lyst på den søte, tyktflytende teen. Dessuten var ledende dyrepleier borte, Erika var på utflukt med mannen sin, og den eneste andre i administrasjonen som snakket engelsk hadde tatt seg fri. Mer om Inderes evne til å ta seg fri en annen gang (det er en ganske snodig greie). Heldigvis hadde vi Jay, som med sin punjabi  i noen grad kan kommunisere med folk som snakker hindi.  Akkurat da vi var i ferd med å takke for oss kom ambulansen. Ut drassa de to kuer, en bitteliten og en litt større. Den lille lå helt stille og så ut til å være i sjokk, den store lå nede og hadde ”noe” hengende ut bak. Vi styrta frem og gjorde oss opp en mening. Inderene så forundret ut. De hadde ingen leder, ingen sjefsdyrepleier, ingen veterinær. De snudde seg mot veterinærstudentene. ”Sick. Yes?” Ja. Hun er syk. ”Wound. Yes?” Nei. Ikke sår. Prolaps. Uterin prolaps. Understand? Jay oversetter etter beste evne. En uterusprolaps er ikke veldig uvanlig hos ku og sau, det innebærer at hele eller deler av livmora vrenges ut gjennom vaginalåpningen og henger på utsiden av dyret. Det kan se verre ut enn det er.

 

Slik ser en uterusprolaps ut. Det er ganske guffent.

 

 ”Dying. Yes?”. Nei! Trenger ikke dø av uterusprolaps. Det kan fikses. Airina har sett det før. Karin har bare sett et par bilder. Noen ringer Erika, som kommer kort tid senere. I mellomtiden har vi pakket inn livmora i et vått håndkle. Kua ligger fremdeles nede, er blek og svak. Gutta som henta henne forteller at en hund har spist på henne ”bak der”. Vi ser et sår, men klarer ikke vurdere alvorlighetsgraden. Vi diskuterer med Erika hva vi skal gjøre. Skal vi reponere? Kan man amputere? Airina spurte om det på NVH en gang, og fikk til svar at sånt gjøres ikke i Norge. Nå banner vi høyt over at ingen tok seg bryet med å forklare i korte trekk hvordan en slik amputasjon foregår, for vi har ingen formening om hvor lenge denne livmora har vært på utsiden av dyret. Timer? Dager? Ingen kan svare, ingen vet. De vet bare at hun fikk en kalv, og at kalven er død. Kanskje har hun hatt fødselsvansker, også har mennesker prøvd å dra ut kalven, og ødelagt livmora samtidig? Fosterhinnene sitter fremdeles igjen, og ligger som en beskyttende hinne rundt det hele. Erika ringer en veterinær hun kjenner, en brite som har drevet med produksjonsdyr i India i mange år. Jay tar samtalen, vi antar han er den av oss som har best engelskkunnskaper, selv om han er 2.årsstudent og driver med preklinikk, mens vi har vært i klinikken ett år allerede. Det bestemmes at vi skal reponere – dytte hele livmora tilbake der den skal være, og sy sammen deler av vulva for å hindre at den kommer ut igjen.

Det rives i skuffer og skap, letes etter utstyr. Det finnes ikke utstyr. Vi må bedøve kua, men med hva? Vi bestemmer oss for epidural med lidokain, det er det eneste vi har tilgjengelig som vil koble ut bakparten så ikke hun kjenner noe – for dette blir vondt! Lang nål? Vi har en rosa kanyle, den er nok i minste laget, men vi prøver. Noe å sy med? Vi finner en nål som brukes til å hekle nett og en type gassbind. Korte, usterile hansker. Jodløsning. Ber noen skaffe desinfisert vann, antibiotika og noe som kan holde fluene unna. Og en flaske til å dytte faenskapet inn igjen med. Man tager vad man haver?! Vi stoppa opp et øyeblikk og så på hverandre. Kan vi klare dette? Nei, men vi har ikke noe valg. Vi prøver, feiler og hun dør, eller vi lar være og hun dør. Vi kan jo lykkes. Teoretisk sett. Trekk pusten dypt, og 3, 2, 1…

Erika kom bort til oss mens vi forberedte oss. Ønsket oss lykke til. ”Jeg må gå”, sa hun. ”Jeg kan ikke være her. Men ingen klandrer dere hvis noe går galt.” Hun så oss dypt inn i øynene da hun sa det, og meningen lå klart i lufta. Vi var alle veldig klar over at dette var høyrisiko.

Epidural på ku som ligger i sideleie viste seg skikkelig klønte. Også med rosa kanyle da. Det var jubelstemning da nåla plutselig passerte inn der den skulle. Kua ble lagt i en mer praktisk stilling i brystleie, og refleksene testet – anestesien satt! Kan noen tro det? Vi var ganske sjokkert selv… Vasking og rensing gikk overraskende greit – det hele så faktisk slett ikke verst ut da vi var ferdige. Ved å fjerne fosterhinnene fikk vi frem frisk og normal slimhinne, som neppe har vært ute så lenge som vi trodde. Airina tok første økt, og fikk raskt og greit hele livmora inn på innsiden av kua. Deretter fulgte en runde dytting på plass, sørge for at livmorhornene lå der de skulle. Vi fikk Jay til å kjenne også, han skal tross alt kunne dette snart han og! Enige om at alt lå på plass begynte den omfattende oppgaven med å sy. Nå syntes skaden fra hunden bedre. En større bit av vulva (= ytre kjønnslepper) på høyre side var tygget tvers av. Karin sørget for å sy sammen sårkantene så godt som mulig uten å ødelegge mer, og for å gi en strammere vulva for del 2. Airina, som hadde en idé om hvordan dette skulle se ut, tok seg av å sy sammen kjønnsleppene slik at de lå som en barriere for å hindre ny prolaps. Dette viste seg lettere sagt enn gjort, på grunn av såret laget av hunden. Dessuten var nåla langt i fra skarp, tjukk som en liten blyant. Skalpell fra motsatt side, iherdig dytting og takk og lov for anestesi! Stakkars, stakkars ku. Vi klarte det sammen. Dirigerte gutta rundt, selv om de ikke forsto ett ord. De fikk i henne væske i.v, kalsium, antibiotika, smertestillende, betennelsesdempende. Jay fikk beskjed om å kontrollere puls. To skritt tilbake, kua i en bedre stilling og vantro da hun løfter hodet og drikker selv.

 

Reponering = dytte alt tilbake på plass. Det gikk overraskende greit.

 

 

Dette er vel definisjonen av feltveterinær. Utendørsoperasjon med det man har tilgjengelig, mens de andre dyra spiser rundt oss.

 

 

En hund har tatt en jafs av de ytre kjønnsleppene. Vi har sydd etter beste evne.

 

Hun skal hete Hippi! Hippi, dyrenes beskytter! Det må jo være god karma å hete Hippi når man er ei ku som akkurat har overlevd to veterinærstudenters reponering av uterusprolaps helt uten veiledning? Fremdeles i dårlig form, vel og merke. Bekymringsverdig dårlig form. Mer væske. Blek og med svak puls. Blødning? Hun virker anemisk. Hvor blør det fra? Vi finner ingen blødning. Kanskje mista hun mye blod under fødsel. Vi finner to spener der melka er rød og tjukk av puss, og ber dem sørge for å melke henne ut. Legger henne på madrass og pakker inn i tepper. Hun skjelver og fryser. Vi får ikke gjort mer. Rickshawen har allerede fått 100 rupi ekstra for å vente på oss, det er mørkt og kaldt. Hjem i dusjen, klærne gjennomvåte av vann, urin, udefinerte kroppsvæsker, medisiner og møkk. Men litt stolte. Jaggu meg… det funka?

 

Slik så det ut til slutt... kanskje ikke helt lekkert, og for langt ned på grunn av såret som måtte sys først. Tråden er gul fordi den er drukna i jod.

 

 

Lykken var stor da Hippi drakk vann selv

 

 

Her ser hun bedre ut, og vi hadde håp om at det skulle ordne seg.

 

I dag er det onsdag. Vi dro ut igjen som vanlig, og løp inn i stordyrsområdet for å se til Hippi. Det var et deprimerende syn. På ett eller annet tidspunkt i løpet av natta har hun forsøkt, og sikkert klart, å reise seg – og deler av livmora er igjen ute. Mye mindre enn før, noe av suturen har holdt. Men hun er så svak. Blek, kald og med svak puls. Inderene har gitt henne opp. ”Dying” sier de, og går sin vei.

Veterinæren kom i dag, men viste ingen videre interesse. Hun kunne derimot fortelle oss at blodsugende parasitter er vanlig, og at det sikkert er årsaken til anemien. At det ikke er noe vi kan gjøre, annet enn å forsøke å reponere på nytt. Vi er demotivert. Ingen rundt oss ser ut til å forstå frustrasjonen. Hun er ikke prioritert, vi tar det etter lunsj. Eller etter siste chai. I ettermiddag. Til slutt var det for sent å gjøre noe som helst. Hippi ble dårligere, og vi satt sammen med henne alle tre. Tre veterinærstudenter som har reist langt hjemmefra for å gjøre en forskjell. Som har gjort sitt aller ytterste for å redde en ku.

I Norge dør ikke kuer av seg selv. Hvis de gjør det så går det fort, eller det er ingen som ser det fordi det er natt og hun ble akutt syk. Og vi har sett kuer dø før, på slakteri og på obduksjonssalen ved NVH. Da skjelver og rykker de noen sekunder, før de blir tappa for blod og blir stille. Jeg unner ingen å se en ku dø. Særlig ikke en de bryr seg om. En de har jobba tappert for å redde. Først fikk hun kramper. Dødskramper. Nå vet vi hva det innebærer. De varte og rakk. Igjen og igjen. Sekundene og minuttene sneglet seg av gårde, der vi satt og ikke fikk gjort annet enn å stryke henne over mulen og forsøke å holde fluene unna. Kramper. Kramper. Kramper. Og så ble det stille. Det er sant det de sier om at du kan se på øynene når sjelen forsvinner. De blir matte med en gang. Og i det øynene til Hippi gikk fra blanke til matte slapp én dråpe taket i øyekroken og trillet sakte ned ansiktet hennes. Jay lukket øynene hennes og gikk sin vei.

 

Hun ble sakte dårligere, og til slutt var det ingenting annet å gjøre enn å sitte og vente. Man kan ikke holde en ku i hånda. Men man kan holde fluene unna.

 

 

Og nå er det Karin som skriver resten av historien, for jeg kan bare gjengi det som skjedde gjennom egne ord.

Jeg vet ikke hvor Airina ble av. Selv måtte jeg gå. Vekk fra Hippi. Vekk fra India, helst. Jeg stirra tomt på grisebingen en stund, før jeg til slutt fant meg selv på vei til handicap-avdelingen. En av de indiske dyrepleierene, og jeg lover å finne ut hva han heter og ta et bilde av ham, som hjalp oss hele tirsdag kveld og som er et av de nydeligste menneskene her, så på meg i det jeg passerte. ”Cow die everyday” sa han, og smilte medfølende. ”I know” svarte jeg, og svelget. Svelget igjen. Gikk inn i handicap-avdelingen alene. En stor innhegning laget spesielt for de hundene som ikke kan gå ordentlig. Stort sett er de lamme i bakparten etter påkjørsler. De beveger seg dårlig, og elsker å få besøk. Jeg fant en stor lys hannhund, og krøp sammen på bakken sammen med ham. Snuteterapi. Svelget og svelget. Jeg vet ikke når tårene vant, merket ikke at de rant før alt var vått. Jeg vet ikke når de sluttet, når kroppen føltes tom. Og jeg visste ikke at en ku kunne få meg til å føle meg så ufattelig hjelpeløs.

Det handler ikke om Hippi. Det handler ikke om den ene kua. For de har jo rett, kuer dør hver dag. Det er bare at det er dét som er problemet. Kuer dør sånn som dette hver eneste dag. Sakte. I smerter. Alene. De ligger i grøftekanten med magene fulle av plast, og blir spist av fluer, larver, hunder og fugler. Hver dag. Og ingen har lov til å hjelpe dem ut av livet. Vi får ikke gjort noe som helst. Vi fikk ikke gjort noe for Hippi. Vi prøvde å redde henne, men kunne ikke. Vi innså at hun var for syk, men kunne ikke avlive henne. For det ville være å bryte indisk lov, og det kan vi ikke gjøre. Det kan vi virkelig ikke! Vi er besøkende her, vi kunne ikke avlivet henne i dag. Selv om det var den mest naturlige løsningen. Også i går var det den mest naturlige løsningen. Reponering var andrevalg.

Vi har snakket om det utover dagen, vi måtte jo det. Bearbeide. Debriefe. Snakke om hva som gjorde reaksjonene våre så voldsomme. Hvorfor vi sørget sånn akkurat i dag, akkurat denne gangen, når vi allerede har sett 4-5 andre kuer dø. Det handler om hjelpeløsheten. Om å ikke kunne gjøre noe. Om å måtte se på denne lidelsen, og ikke ha noe å kaste inn mot den. Sorgen over å ikke strekke til i yrket vi har valgt. For vi har lovet på tro å ære å beskytte dyra mot smerte. Det kan man ikke i Rajasthan. Og det er ufattelig vondt.

Kjære Hippi. Takk. Og unnskyld.

Dette har vært en dårlig dag. Friskt mot i morgen...



Den Hellige Kua

Vi vet vel alle at kuer er hellige i India. Det har noe med religion og livssyn å gjøre, har vi lært en gang. Tradisjonelt sett er det den lille kua som er hellig, den indiske typen. Dette er mange raser, men de har til felles at de er små og brukes til melkeproduksjon. Alle familier på bygda har en ku eller flere, mens de i byene stort sett får melk fra små lokale meierier. Store kuer er ikke hellige, de er sjeldent melkekyr, de er trekkdyr som brukes til å pløye jorder. Dog gjelder de samme lovene for alle kyr, det er bare variasjon i vurderingen som hellig. Alle kuene som spaserer i gatene i indiske byer er små kuer, og derfor hellige.

Basert på personlig erfaring er ”hellig” i norske øyne det samme som noe man tar godt vare på, og behandler som spesielt verdifullt. Hvordan fungerer det når helligdommen er en ku? Det er jo relativt lett å behandle en gjenstand eller en bygning spesielt. Vi går i kirken til jul, lar være å klappe selv om barnekoret synger pent, folder hender enten vi er troende eller ikke, og kan hele Fader vår, fordi det er sånn det er. Det viser seg at det er litt sånn med kuer i India også. Ja, de er hellige. Men de er gjenstandhellige. Og der brister mye av det bildet vi hadde før vi dro. Folk på gata stopper opp et øyeblikk, legger hendene sammen og bøyer seg frem for kua i en hilsen, før de løper videre. Det er skallet som er hellig, objektet som kua utgjør. Kua i seg selv, individet, personligheten, er ikke en helligdom. Sjelen er kun en sjel. Kroppen er tempelet og gudebildet. Kua kan behandles som helligdom helt enkelt ved å la henne være der og vise respekt for legemet.

En gang eller to i året er det kuas dag, og ekstra viktig å gi kuer gress. Det vil gi godt hell. Å drepe en ku er strengt forbudt, på alle mulige måter – men bare i Rajasthan og et par andre områder. Det er også forbudt å gi opp et dyr man har ansvar for. Det betyr at alle tradisjonelle husdyr i India i teorien har en eier. Så har det selvfølgelig sklidd veldig ut i forhold til hundene, som har rømt, formert seg og som strengt talt ikke eies lenger som kjæledyr i det hele tatt. I dag så vi en labrador i bånd, og restauranten på hjørnet har en hund som går inn og ut som lar seg klappe, men folk flest ser på hunder i beste fall som ville dyr og i verste fall som skadedyr. Men kuer og esler har egentlig en eier, en person som har ansvaret for dem. Det er fint på mange måter, og håpløst på andre vis. Tanken er nok god. Men når en familie eier en ku, kua får en oksekalv og alle kuene i området enten insemineres eller bedekkes med den samme lokale oksen. Hva skjer da med den oksekalven som ikke kan avlives eller slaktes, som familien ikke har råd til å fore, som aldri vil produsere noe og som ikke kan omplasseres? Noen slike okser går rundt og gresser i grøfta hele livet. Det er for så vidt greit nok, det er det samme livet som kuene lever, de spiser den samme søpla og feiler de samme tingene. Men mange oksekalver bindes bare fast i nærheten av mora for at hun skal produsere melk, og sultes sakte, men sikkert i hjel. Det er den brutale sannheten. Kalven avlives ikke, den får ingen dødshjelp. Den dør av seg selv. Og av næringsmangel og dehydrering, men det er per definisjon selvdød.

India er verdens største produsent av skinn. Det visste vi heller ikke noe om før vi dro. Skinn? I et land som ikke spiser og avliver ku? Igjen er helligdommen ikke helt hellig. Ja, det er forbudt å slakte ku i Rajasthan. Men ikke i naboprovinsen. Det betyr at man kan kjøre kyr noen hundre mil, til en annen provins, og slakte dem der. Merk igjen: En ku som produserer (en frisk ku?) er verdifull og hellig. En ku som skal slaktes er med andre ord ikke produktiv (og sannsynligvis syk). Vi har fått banka inn i oss transportforskriften, sammen med en drøss andre forskrifter og lover, og stirrer litt vantro på ”Ambulansen” hver gang den kommer og skal ha dyr inn eller ut av lasterommet. Timevis på landeveien er neppe trivelig når man er syk ku. På den andre siden er alternativet å dø av seg selv, og det tar tid. Veldig lang tid.

Ja for vi sa jo det, kuer kan ikke avlives. Det er forbudt her. Totalt forbudt. Det gjøres ikke. Punktum finale. ”Jammen”. Nei. Kuer som dør i Rajasthan dør av seg selv, på naturlig vis. Alle sammen.

 

 

Kuer i og langs veien er helt vanlig i India. Dessverre blir mange kyr påkjørt og får stygge sår og brudd.

 

 

Til dem som ikke kan så veldig mye om kyr; Det finnes knapt en mer hardfør dyreart. Kuer tåler ufattelig mye sykdom og smerte før de takker for seg. Vi har sett kuer som står oppreist og puster bare så vidt litt anstrengt som ved obduksjon har vist seg å ha nekrotiske abscesser i begge lungene og halve resten av kroppen. Men leve? Oh yes! Bukoperasjon kan gjøres stående, med litt lokalbedøvelse, rett inn i magen. Mens kua tygger drøv! Kuer er helt fantastiske, de har kropper som bare ordner opp helt av seg selv – og overlever nesten alt. De har en enorm livskraft. Og det er den Hellige kuas største problem. Hun dør ufattelig sakte.

Kuer i India spiser det de kan få tak i. De går i veikanten og gresser på det som finnes av vekster der, og det er ganske mye. Dessuten får de rester fra husholdningen hvis det er noe å ta av; brødrester, frukt og grønt, papir, papp og annet som kan tenkes å være mulig å få ned i en kumage. Dessverre spiser indiske kuer ofte enorme mengder plast sammen med all den andre ”maten” de får i seg. Og gjennom et liv rekker de å akkumulere enorme mengder plast i vomma. For plast brytes ikke ned i kumage, den blir liggende der og ta opp plass, helt til det er fullt. Da kan det være 20-30 kilo plast der. Og det får nødvendigvis konsekvenser i lengden.  Problemet oppstår gjerne ”plutselig”, og resultatet er aldri godt. Eieren, en bekymret nabo, en turist eller en tilfeldig forbipasserende ringer inn til Animal Aid og forteller at kua er syk. De har bare to begreper her – syk og sår. Enten er den syk (den ligger nede og nekter å reise seg) eller så har den sår (det er blodig og gror ikke, og det kryper larver rundt). Mer om sår en annen dag. 

 

 

Gutta jobber iherdig dag ut og dag inn for å få i de liggende kuene vann og mat. Hun drakk selv til slutt.

 

Det klassiske for en syk ku som er full av plastikk er at hun slutter å spise. Så begynner hun å skjære tenner. Hun får kanskje en dæsj smertestillende, men det finnes ikke opioider til dyr her (ikke egentlig til mennesker heller, forresten). En ku som skjærer tenner har vondt. Hun legger seg ned i brystleie, og vil helst ikke reise seg. Så slutter hun å drikke. Hadde hun gjort disse tingene midt i sola så hadde hun vært relativt raskt død, men hun slepes inn i skyggen og legges på madrass med hodepute. Hjelpes til å drikke. Får kraftfor liggende hvis hun vil ta det. Fordi hun skal ha det best mulig, hun er jo hellig for pokker! Etter en stund legger hun seg helt flatsides. Når man veier mellom 300 og 500 kilo er flatsideligging ikke å anbefale. Det skader musklene så mye at de aldri vil fungere igjen. Ikke at det betyr noe, hun har jo lagt seg fordi hun ikke klarte mer likevel. Hun får fremdeles hjelp til å få i seg vann, og mat om hun vil. Liggende flat. Det er ikke lett å mate en flat ku, men det går, vi har sett det gjort. Til slutt ligger hun bare der. Flat. Beina slutter å kave. Hodet slutter å titte opp. Tunga slutter å dra inn kraftfor. Men hun puster. For hun er ei ku, og kuer overlever de. Helt til de dør. Det tar fryktelig lang tid for en ku å dø. Ikke timer. Det tar dager. Hele prosessen fra hun slutter å spise til hun er død kan ta uker. Vi dro ut til Animal Aid i morges med håp om å finne 4 kuer døde. De pusta fremdeles alle sammen da vi dro hjem 8 timer senere. Skrekk og gru. Vær så snill, hvilken Gud det nå er som styrer dette med Hellige kuer – la dem være døde i morgen. Vi orker egentlig ikke se på dem en dag til…

Vi spurte Erika hos Animal Aid om den Hellige kua. Er det alle kuer? Eller bare noen raser? Hun rister på hodet og ser oppgitt ut. ”Kua er ikke hellig” sier hun. ”Det er melka som er hellig. Pengene er hellige. Kua er ikke hellig.” Vi ser hva hun mener, på et vis. Samtidig er hennes syn kraftig farget av den jobben hun må gjøre med de kuene som ikke tas vare på. Kua har en nytteverdi helt til den dagen hun ikke kan melkes, deretter er hun bare en helligdom som skal være levende til den er død, men som man strengt talt ikke trenger å gi noen spesiell omtanke for å sørge for at den overlever. Bortsett fra den ene dagen i året absolutt alle i India skal plukke gress og gi kuene da. Nok en gang til dem som ikke kan noe om ku: Å gi en ku ubegrensa mengder grønt gress én dag etter 364 dager uten er praktisk talt som avlivning å regne. Det kan sammenlignes med å gå løs på en full julemiddag etter noen måneders faste. Nytter ikke det…

 

 

Ingen vet hvorfor denne kua er så dårlig. Det finnes ingen måte å diagnostisere videre på. Det ble fjernet en tumor i øyet for 5 dager siden, men tumoren forklarer ikke hvorfor hun er så dårlig.

 

 

 Det er vanskelig å ikke bli lei seg, oppgitt og sint. Loven er laget for å ta vare på kua, men i realiteten hindrer det henne (ja, oksen også selvfølgelig!) i å få den smertefrie døden hun har krav på andre steder. I Norge, på veterinærhøgskolen, kaller vi det ”Dyras privilegium” – retten til å dø smertefritt. Den Hellige kua er fratatt slike privilegier. Og når loven kun gjelder noen steder blir det jo mer håpløst. Kyr ales opp i områder som ikke slakter, for så å sendes halve landet rundt for å bli del av en masseindustri der skinnproduksjonen ruler. Hvor er logikken i det? Og hvorfor har vi aldri hørt om dette før? Hvorfor vet ikke den vestlige verden sannheten om den Hellige kua? Det forundrer oss veldig. Verden, vi må fortelle dere noe!

 

Denne stakkars kalven var det ingenting å gjøre for. Han kom inn med tympani, vi fikk tømt vomma for gass, men bare 25 minutter senere var han død.

 

 

For å understreke noe viktig til slutt: Indere er gode mennesker. Folk flest er gode mennesker, uansett hvor i verden man er. Folk flest bryr seg om både mennesker og dyr. Og selv om dyrehold her ikke er slik som vi er vant til hjemmefra så er det ikke slik at alt er bedre hjemme. De fleste dyra her får gå fritt hele dagen, hele livet. Det er ingen mangel på vann i dette området, folk sørger for at dyra får nok å drikke. Og folk flest er avhengige av kyrne sine, melk er en livsviktig næringskilde her i et land der de aller fleste er vegetarianere, og hvor vannet stort sett er farlig å drikke. Folk flest bryr seg om kua si. Ikke fordi hun er hellig. Men fordi hun er deres ku. Og dét er viktig å påpeke. At hun er hellig spiller ingen trille for kua, helligdommen, som er kroppen ei ku utgjør, er mer et problem enn en gave til henne som individ. Det er menneskets kjærlighet til henne som avgjør hvorvidt hennes liv er godt eller ikke. Og der har vi noe å lære av India. Alle individer har en sjel, og den sjela skal leve videre etter kroppens død. Det er respekten for sjelen som utgjør forskjellen mellom Hellig ku og Kua mi. Heldigvis er kuer flest det siste, både hjemme og i India. Folk flest er glad i kua si. Kuer er fine dyr!

 

 

 

Det nærmer seg nok slutten, men fremdeles kan det gå dager.

 

Hva gjør Animal Aid for å hjelpe kuene? De tar dem inn, behandler sår og gir smertelindring. Døende dyr får ligge svalt, på madrass, og gis fri tilgang på mat og vann. Det er ansatte til stede hos dyra, og det er flere dyr sammen bestandig. Kyr er flokkdyr og bør ikke være alene. Penger som doneres til Animal Aid brukes blant annet til å drifte Ambulansen som drar ut i lokalområdet og henter syke dyr, eller leverer dyr som er blitt friske tilbake til eierne. Det går dessuten mye penger til lønn til ansatte, fôr og utstyr, madrasser til syke dyr og til vedlikehold av området. Hele senteret drives for ca 12.000 dollar i måneden, inkludert lønninger til 35 ansatte, strøm, driftsutgifter, fôr osv. Disse pengene hentes i stor grad fra donasjoner fra privatpersoner. Senteret behandler først og fremst hunder, storfe og esler. De har noe gris. Det er snakk om hundrevis av dyr, vi har ikke telt dem. Det skal vi jammen prøve å gjøre!

 

Del gjerne innlegg fra bloggen som du synes er verd å dele. Husk at dette er våre personlige opplevelser av India, det finnes kanskje andre syn og løsninger andre steder.